Underskog

No.9 i Exil presenterer utstillingen “Killingvildevonkrogh” i Basement 33 Schweigaardsgt.33 Lørdag 27 Oktober fra kl.19.00.

Over 40 utstillere, performance, konsert, DJ`s og bar. Killingvildevonkrogh er åpen fra 12 – 16 tirsdag – søndag, med Demontage lukkningsfest lørdag den 17 November.

Kristine Afacan, Kaja Andersen, Christian A. Bould, Marianne Bredesen, Lene Berg, Kåre Magnus Bergh, Mikael Damstuen Brkic, Leander Djønne, Kristian Dahl, Tora Dalseng, Simen Dyrhaug, Matias Faldbakken, Ivan Galuzin, Lise Marie Hassel, Anne Helland, Daniel Howlid, Johannes Høye, Steinar Kristensen, Vilde von Krogh, Lars Kjemphol, Hjørdis Kurås, Josefine Lyche, Linda Steffensen Lerseth, Anders daMonso, Argemiro Mendez, Linn A. Pedersen, Asle Lauvland Pettersen, Hanne Rivrud, Charlotte Piene Røed, Marie Svindt, Andreas Skjelde, Marthe Elise Stramrud, Vemund Thoe, Karolin Tampere, Kjersti Vetterstad, Halvor Valle, Monica Winther, Synnøve G. Wetten, Dominik Wysocki, Jorunn Øgstad, Munan Øverlid, Børre Sæthre, Line Solberg Dolmen, m.fl.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd og St.Olavsgt. hageteam.

DEMONTAGE Lukkningsfest lørdag 17. november fra 19.00 og ut.

Utstillingen som i utgangspunktet består av 42 kunstnere er basert på et utvalg av ekselever av tittelinnehaverens 9-årige virke som kunstlærer. Tittelen reflekterer utstillingens tematiske vinkling, der selve utstillingsformen – slik vi gjerne tradisjonelt blir presentert den – blir spørsmålsstilt. I de fleste andre kunstformer – som eksempelvis teater, musikk og dans – er kunstnerne i konstant dialog med sitt publikum, mens det i billedkunstfeltet tenderer til å bli en stillestand etter vernissagen som nærmest kan sees som ”a kill” over i det museale. Killingvildevonkrogh forsøker å utfordre denne presentasjonsformen på flere plan. Undertegnede har ikke kuratert verker, men personer, og heller ikke presset på noen form for tematikk utover eventuelle føringer i tittelen. Kunstnerne har selv montert utstillingen og har ikke blitt utsatt for føringer i henhold til plassering eller sammensetning. I tillegg har vi i samarbeid innført det vi kaller ”mellom-massage” som er en opptakt til utstillingens sluttfase: ”demontage”. Mellom-massage inviterer kunstnere som på en eller annen måte mener de inngår i utstillingskriteriet. Hittil har 9 i tallet koblet seg på, hvor av en er en vanlig publikummer uten kunstutdannelse. På denne måten er utstillingen i konstant vekst og forandring, og disse kunstnerne – som har tatt utfordringen på sparket – har inntatt gallerirommet som atelier både under og etter åpningstidene. Slik har galleriet blitt et rom der publikum blir vitne til en pågående prosess, og hittil har også av de besøkende blitt værende igjen lenge etter lukningstid og deltatt og den stadige kunstsamtalen som naturlig har oppstått. Slik har også diskursen tatt steget ned fra podiet ut fra auditoriet og inn i en flytende samtaleform uten håndsopprekning og innholdsmessige påførte retningslinjer. Utstillingen er ment å gi kunstnerne større handlingsrom og mer makt over sin egen situasjon enn det vi vanligvis opplever i den rådende institusjonstradisjonen, der kuratorer, teoretikere, gallerister etc. gjerne iscenesetter både innholdet og utfallet. Killingvildevonkrogh handler også om å stole på kunstnernes egen visuelle kompetanse og evne til samarbeid når det gjelder utforming av en organisk helhet, og søker med dette å utfordre rigide mønstre og hierarkiske strukturer innenfor kunstfeltet. Mot dette bakteppet reflekterer utstillingen et mangfold av kunstnerisk ståsted, også når det gjelder hvilke steg på ”karrierestigen” de forskjellige kunstnerne befinner seg, som spenner fra øverste internasjonalt anerkjente topp til de helt nye røstene som har veien foran seg.

Demontage den 17. November vil bli en sammensmeltning av ny visning hvor ingen vet resultatet og avslutning av prosjektet. Herigjennom reflekteres på nytt den konstante forandring kunsten kan representere i en stadig foranderlige verden. Det hittil ukjente avslutningsprogrammet vil – om mulig – bli løpende annonsert på Underskog.

Vilde von Krogh, Anne S. Helland m.fl.

-

NEKROLOG

1965-2007

Vilde von Krogh har gått bort. Bare en uke før sin 42-årsdag fikk hun en ondartet betennelse i ansiktet og sovnet inn med ordene: ”Hvorfor må alltid de unge dø?” Ordene ble litt utydelige siden tungen og leppene var hovnet opp. Vilde vandret heden til lyden av tykke lepper som prøvde å gjøre seg forstått. Men som vi vet har tykke lepper og klar tale aldri hørt sammen.

Vilde jobbet hardt. Hun levde hardt. Og hun lekte hardt. Hardt, hardt, hardt. Det var derfor hun måtte dø. Dø, dø, dø. Slik at vi andre kunne bli sittende igjen med gjelda. Og leia. Og hemskoen. Vilde var liksom den lille negergutten som pusset hemskoen vår hver morgen før vi skulle på jobb. Men nå sitter vi her, med foten på krakken. Her sitter vi. Med regnskapet i kofferten. Med regningene i vindusposten. Med en knallsterk laptop på fanget. Men hvor er lille Sambo med pusseskinet? Selv ikke det friksjonsfrie trådløse nettverket vårt gir oss svar. For lille Sambo er borte. Og hemskoen er ikke blank.

Vilde var på nippet til å bli for gammel til å dø ung. Hun var i ferd med å tre inn i de utdatertes rekker. 42 er grensen. Etter 42 gir det ikke lenger mening å si at man har ”mange gode år foran seg”, for det har man strengt tatt ikke. Vilde klarte deadlinen på hengende året. Som vanlig. I siste liten. Hun styrtet den siste skvetten med tropisk nektar rett før den ble harsk. I døden som i livet ble det skippertak og tolvte time. Men hun klarte det alltid, Vilde, derfor datt hun også ned på den rette siden av grensen mellom gammel og ung. Eller? Hun snublet vel ikke på målstreken denne gangen? Ble hun liggende magaplask på streken med overkroppen over i ”gammal røy,” men med beina fortsatt i ”art fox”? Slike ting kan vi spørre oss om. Vi spør.

Hvor trist er egentlig dette? Vær ærlig. Hvor trist? På en skala fra en til ti. En sekser, kanskje? Svak sekser, sier du? Nei, det er ikke til å komme fra at Vilde von Krogh ikke var velkommen i alle selskap. Joda, hun ville gå i så mange selskap som mulig, hun var bare ikke alltid velkommen. Denne uomtvistelige ’Den lille Pige med Svovlstikkerne’-følelsen bar hun på, hun trakk den med seg, rekende gatelangs i Oslo, og hun dyrket den, vinter som vår. Og det var denne bitre følelsen som med tiden fikk henne til å gjennomføre sin skjebnesvangre plan. Ettersom årene gikk harket hun opp, klonet hun ut, tryllet hun frem horder av små wunderkinds som kunne innta parnasset og legge fra seg drit og dra inne på galleriene og museene, i hennes sted. På denne måten kunne Vilde alltid være tilstede in absentia. Svovelstikkerne var kanskje fyrt av, men hånlatteren brant aldri ut.

Gjennom museets tunge steinvegger hører vi ikke lenger spottens latterkule fra utsiden. For oss utsendinger har dette sin slagside. Sittende ved mahognybordet dypt inne i kulturens mørke hjerte, med munnen full av ironisk gåselever, demrer det for oss at noe er muffens. Det svir, jo, tenker vi. Au, gi faen da! Her kommer det; vi får selv smake en snert av pisken. Vilde bar nemlig Goethes ord med seg til det siste: “Den innerste sirkel er alltid en smultring. Ser god ut, men i midten er det ingenting.” Vi la i oss av godsakene og slang om oss med ringeakt, men hva glemte vi? Jo, vi glemte at Vilde var selve smulten, hun var ‘ult’ i smultgryta, Vilde var ‘titu’ i institusjonen. Hun var ‘ysj’ i plysjkammerset, ‘nal’ i analysen. Og hun var, så lenge hun levde, hun ‘ur’ i diskursen.

Protesjeene sitter i dag på toppen av sin egen suksess, men de føler seg lurt. Nå tropper de opp for å hevne seg på Vilde von Kroghs trippelbunnede narrespill. Men det er for sent. Dessverre. For lille Sambo pusser ikke lenger sko.