Bar/pub med avslappet stemning og mange stamgjester.
Mono presenterer nye band fra hele Norge, og egne favoritter, norske og utenlandske, innenfor et bredt pop/rock- begrep, som også inneholder folk/country, elektronika og jazz- elementer.
Da er det klart for platemesse på Cafe Mono igjen.
Café Mono ligger i Pløensgate 4, rett ved Youngstorvet. Messen åpner 10.00 og varer frem til 17.00
Duo med trommer og tuba!
En duo med tuba og trommer høres ikke spesielt rocka ut, men J:LO leverer en sonisk voldtekt man sjelden hører maken til. Godt hjulpet av elektroniske støysløyfer klarer Kristoffer Lo og Tomas Järmyr å framstå som en Monolithics særdeles potente messingbror.
En duo med tuba og trommer høres ikke spesielt rocka ut, men J:LO leverer en sonisk voldtekt man sjelden hører maken til. Godt hjulpet av elektroniske støysløyfer klarer Kristoffer Lo og Tomas Järmyr å framstå som en Monolithics særdeles potente messingbror.
Folk / Americana / Roots Music
“Exquisite… brings a renewed eloquence to the medium.” – The New Yorker
Den 16. august slapp islandske Hjaltalín endelig det svært kritikerroste ”Terminal” også her i Norge. Nå straks, nærmere bestemt den 8. september, tar de turen til Oslo.
Hjaltalín
Nytt album 30 august
Line Merete Larsen har sin bakgrunn fra Stavanger-bandet Fab Foursome som gjestet by:Larm helt tilbake på tampen av nittitallet. De vant Zoom i 1998, ble A-listet på NRK P3 og dro på Zoom-turné i Norge og England. Det viste seg imidlertid at bandet ikke var modent for rampelyset, så på tross av frierier fra flere plateselskaper så smuldret Fab Foursome snart opp. I årene som fulgte fortsatte Line å skrive låter på egen hånd, og i 2007 begynte hun på innspillingen av sitt debutalbum, der flere etablerte artister bidrar – bl.a. Morten Abel, Magnet og Jan Ingvar Toft (Vamp).
”.. låter fulle av harmoni, framført med energi, gjorde konserten til en merkbar opplevelse. For oss heldige som var der, er det ingen tvil om at kvintetten er klar for større oppgaver.” – Puls.no
Vakre melodier fusjoneres med pumpende energi idet kvintetten While You Slept inntar scenen. Med seg har de låter som byr på alt fra nydelige harmonier til pulserende gitarriff. Det er balanserende mellom det vakre og det rå at bandet trives, og det er også her du finner deres særpreg. While You Slept ble dannet i 2007 har siden mottatt strålende tilbakemeldinger fra band som Heroes & Zeroes og Pure Reason Revolution som et band med en stor framtid. 2009 ble et steg i riktig retning for bandet, med konsert på Gloria Flames under club:larm og ikke minst supportgig for det britiske bandet Pure Reason Revolution på John Dee. I sin turnéblogg kunne bandet konstantere at While You Slept var ”.. one of the best bands we have been supported by. They were very tight and their harmonies were amazing.” (Paul Glover)
Nytt album ute: ”‘Em Are I”
The Jeff Lewis Bio: Jeffrey Lewis was raised on New York’s Lower East Side by loving beatnik parents. Having no television in the tenement apartment, he became a comic book fanatic before even learning how to read. A life-long love of writing and drawing comic books, both autobiographical and fantastical, found new vent when Lewis began making up songs in the winter of 97-98. Initially inspired by the gentle psychedelic folk of Donovan, the DIY magic of Daniel Johnston, and the fearless early recordings of local folk-punk legends the Fugs, Lewis began recording homemade cassettes in 1998 and selling them, packaged in small comic books, at his soon semi-monthly shows at Sidewalk, home of New York’s Antifolk scene. Lewis’s younger brother Jack began playing electric bass and contributing to the shows and tapes.
Ola Kvernberg har fått felespillet inn med morsmelka, og sjøl om han også tidlig blei bitt av improbasillen er han et av landets framste eksempler på at det ikke er vanntette skott mellom jazz og folkemusikk. Fiolinist Kvernberg spiller fast med en rekke konstellasjoner av landets framste musikere, så som Thomas Dybdahl og Stian Carstensen, men har også gjort stor lykke med sin egen trio, som blei etablert i 2000. Plata ”Night Rider” fra 2006 skapte halleluja-stemning , med Kvernbergs særegne komposisjoner av folkemusikk-fele, bebop og modal jazz.
Trio består foruten av Ola Kvernberg sjøl av kontrabassist Steinar Raknes som har vært med fra starten. Raknes er kjent fra godgrupper som Urban connection, The Core, Kirsti Huke Trio og Shagma.
Electronic, Industrial, Synth
“It’s clear that ASG have some great songwriting skills; every track on this album is accomplished and thoroughly enjoyable. It would probably prove popular with fans of Goth, Minimal wave, Post-Punk, early Industrial and even fans of 80s pop.” (Heathen Harvest)
ÅRGANGSVIN På norsk
Baksmell 1980-1982: Stig Berg trommer, Stein Kråbøl sologit/sang, Bjørn Sandnes rytmegit/sang, Dag Bergersen bass/sang Bandet rakk å gi ut to Ep`r før de ble oppløst høsten 1982.En samle-cd er til salgs nå. Baksmell hadde endel spillejobber og spilte bla.annet på Club7/Sardines. Reunionjobber har vært kvartettens beskjeftigelse i åra etter 1982. Julen 2003 fylte de Buggen Pub på Ås med gamle venner til en heidundrende konsert.(se Oblad.no og søk på Baksmell)Planen var å ta opp alt stoff på dvd og for en gangs skyld få skikkelig lyd og bilde. Skjebnen, godt hjulpet av endel halvlitere med øl, ville det imidlertid slik at alt ble slettet fordi strømmen gikk i siste ekstranummer.Ingenting var lagret på computeren og alt gikk tapt…..Men hele konserten er bevart på dvd allikevel. Riktignok kun med spinkel livelyd ifra dvdapparatet sammen med publikums skralling og hoiing…Altså en skikkelig Baksmell! FORHÅNDSREPORTASJE FØR BUGGENKONSERTEN I ÅS JULEN 2003 På begynnelsen av 1980-tallet herjet bandet Baksmell fra Ås på klubber og scener i Østlandsområdet gjennom to år. Etter 20 år blir det gjenforeningskonsert på Buggen pub i Ås 3. juledag. ÅS: – Vi driver og samler opptak til en cd, som skal selges under konsert-kvelden. Som vanlig er alt våre egne låter med norske tekster, reklamerer Dag Bergersen, en av de fire re-unionistene. I dag er alle fire godt voksne karer, men de lover å leve tett opp til ryktet for tyve år siden, da de var kjent for mye lyd og vektlegging på tekstene. FRIKERMILJØ Hvis vi går drøyt tyve år tilbake i tiden var det ikke band i enhver bygd som i dag. Det var lettere å oppdrive tensing-kor og bandene som fantes sang blues, på engelsk. I 1980 kom det en flodbølge av band som ga ut seg selv og noen få klarte sågar å synge på norsk uten at det knøt seg hos tilhørerne. Inni den flodbølgen befant Baksmell seg. –Baksmell var aldri riktige pønkere, men den som lytter til bandet skjønner fort hvor energien er hentet fra. Om ikke alle hadde vært heltidshippier, så sprang bandet avgjort ut fra et frikermiljø, sier Dag Bergersen om bandet som besto av tre låtskrivere, tre vokalister, ingen sjef og ingen pådriver. Bandet gjorde en del spillejobber og ble tatt godt i mot utover i landet og på Club 7. Det ble også et par fire-spors EP-plater. – Vi hadde et mylder av gode låter vi aldri fikk spilt inn skikkelig. På Buggen tredje juledag skal det dundres ut perler på ny. BARE EN KONSERT Foruten Dag Bergersen (bass, sang) består bandet av Stig Berg (trommer), Stein Kråbøl (sologitar, sang), og Bjørn Sandnes (rytmegitar, sang), de samme den gang som i dag. – Betyr det at publikum kan glede seg til en serie Baksmell-konserter framover? – Målet med å samles på ny er å gjøre en så god figur som mulig under konserten på Buggen. Ikke noe mer enn det. Vi har ingen pløaner uto over det. – Navnet Baksmell, bærer det bud om bandets eller publikums tilstand. Dag Bergersen smil. – Det betyr ikke noe annet enn at vi måtte ha et navn den gang. Baksmell er bare et navn. KONSERTREPORTASJE FRA ØSTLANDETS BLAD (Desember 2003) En gang var Baksmell kjent fra Sør-Trøndelag til Aud. Max. Så gikk alt skeis. Men etter to tiår i musikkens vinkjeller lyder atter en gang nyveiven over Ås. Audun Kolstad Wiig ÅS: Tredje juledag, 22 år etter. En aldri så liten anarkistisk krampetrekning i en ellers nokså borgerlig høytid. Fire menn i, eller over, sin beste alder. Ramsalte riff og et komp tyngre enn familieribba. Og et publikum på Buggen pizza som husker. ENDA EN AVSKJED 22 år etter. En musikkbegivenhet for dem som var gamle nok til å gå på konserter i 1981. Baksmell, Ås-sønner som den gang ga ut to ep’er til knalle kritikker, og som vokalist og gitarist Stein Kråbøl sier ”spilte over alt fra Sør-Trøndelag til Aud. Max.” skal gjenforenes for en kveld. Ganske så Bækkelundsk. Baksmell skal spille nok en avskjedskonsert. Den fjerde i rekka. Kråbøl vil ikke snakke om hvorfor Baksmell gikk på en smell og ble oppløst, mye heller om hvorfor de kommer sammen igjen to tiår etter. – Det er for å huske oss selv, sier Kråbøl. – Du veit, den gang var vi i en skikkelig kreativ periode. I årene 1980-81 lagde vi 30 knallbra låter. Det er for gæærnt å ikke skulle spille dem igjen, sier han. Bandet Baksmell ble til i bakrusen fra 70-åra, i etterdønningene av både flower power og punk. ”Nyveiv”, som det kalles for uinnvidde. Man sang ikke lenger bare om kosmisk kjærlighet, ei heller hadde man punkens politiserte ballespark i tekst og riff. Man hadde begge deler. I følge Kråbøl er Baksmells bumerke melodiøs rock med politiske tekster. – Vi var jo noen raddiser alle fire, og lagde mange rare og fine låter. Flere er aktuelle fremdeles. Ta for eksempel sangen ”Londonderry”, om situasjonen i Nord-Irland. Den er gyldig ennå. Og så var vi selvfølgelig mot amerikansk, kulturell innflytelse. Derfor er tekstene våre på norsk, sier han. ÅRGANGSVIN På norsk, ja. I kveld, tredje juledag, skal publikum få høre sanger som ”Våt drøm”, ”Svartsyn” og ”Konfrontasjon (rett på)”. Et nedskrevet vitnesbyrd om åttiåras punkprotester mot konsumlykke og Tatcherisme. – Egentlig var vi litt flaue over tekstene på den tida. Men nå er de morsomme, vi føler vi kan stå mer for dem i dag. Tekstene har måttet gro litt inn, modnes. Som årgangsvin, sier Kråbøl. Har tekstene modnet, må man si det samme om bandet selv. I døra på Buggen henger en plakat som viser de fire gutta i Baksmell anno 1981. Langt hår, hettegensere, bukser verdig en kolleksjon fra Vivienne Westwood. Men Baksmell i kveld, i 2003? Bassist og vokalist Dag Bergersen rødmer en tøddel av kostymet. – Det er for moro skyld. Jeg ville vi skulle være litt annerledes enn låtene høres ut. Vi spiller jo ganske bråkete, og da er det greit med dress og slips som en kontrast til musikken, sier han. Og i følge Kråbøl og Bergersen er det ikke bare tekstene og kostymet som har modnet etter 22 år på lagring i musikkens vinkjeller. – Jeg mener vi rett og slett låter bedre nå enn da. Vi er blitt bedre til å spille. Vi er ikke så stressa når vi står på scenen som vi var i 1981. Alle har spilt hver for seg siden den gang. Det har gjort oss til bedre musikere, sier Bergersen. – Vi er blitt litt sedate og sidrompa, ler Kråbøl. – Det synes jeg ikke, sier Bergersen. I fullt alvor. LOKALHISTORIE Det mener heller ikke Frank Jakobsen, som denne tredje juledagen har forlatt ribbebordet for å se de gamle heltene fra ungdomstida. Han har med seg en av Baksmells gamle plater fra 1981, pinlig pent behandlet og nedlagt i plast. I kveld skal den signeres. – Jeg er en fan, sier Jakobsen med trykk på fan. – Musikken deres er vanvittig bra. Det er jo derfor jeg står her med den gamle plata i dag. Jævlig vakker, er den ikke? Dette er jo en viktig bit av Ås’ lokalhistorie, sier han. – Burde de spille sammen oftere? – Det vet jeg ikke, hahaha. Men vi gamle gutta, vi synes jo dette er skikkelig morsomt, mener Jakobsen. Flere enn gamlegutta synes det er skikkelig morsomt. Baksmell verver mange nye fans denne jula. Gutter rett over myndighetsalder digger dosen med nyveiv som serveres fra scenen. Spesialopptrykte CD’er fra Baksmells storhetstid bytter eier, og innlemmes i unge cd-samlinger. Sønner ser sine fedre utføre hva de en gang var, og fremdeles er, skikkelig store på i manges øyne: rock. – Skikkelig fett, lyder omkvedet i rekkene av publikum foran scenen. – Dette er veldig ålreit, mener Dag Bergersen selv, i en pause mellom musikkslagene. – Det var spennende før vi starta, men allerede etter første låt skjønte vi at dette går bra. Og publikum er jo kjempemessig! – Så bandet har ikke rustet i løpet av modningstiden? – Å nei. Det er lett å spille. Stemningen er god. Alt i alt går det overraskende bra, sier Bergersen. Også dem med øvede ører for musikk mener Baksmell leverer kvalitet i kveld. En av dem er den drevne Åsrocker Gjermund Ulvang Hagen. – Denne konserten beviser at de gamle er eldst. Og at Ås er et sted med lange solide rocketradisjoner. Jeg har sett dem før på et par av de tidligere ”avskjedskonsertene”, men jeg har aldri hørt dem så samspilte og levende som nå, mener han. – Er Baksmell interessante i dag, eller er de bare en overlevning fra en svunnen tid? – De er absolutt interessante. Særlig fordi stilen deres, nyveiv, er veldig typisk for tiden de spilte i. Og de spiller den veldig bra sådan.
Den elleville trioen Offonoff består av Terrie Ex (NL), Massimo Pupillo (IT) og Paal Nilssen-Love (NO).
De møttes først da de spilte med The Original Silence sammen med Jim O`Rourke, Thurston Moore, og Mats Gustafsson. Alle som har hørt disse gutta i noen av de forskjellige konstellasjonene de opptrer i kan skrive under på at vi har en sabla saftig kveld i vente! Split-konserten med IPA på Mono ifjor vår glir glatt inn under betegnelsen legendarisk.
Den elleville trioen Offonoff består av Terrie Ex (NL), Massimo Pupillo (IT) og Paal Nilssen-Love (NO). De møttes først da de spilte med The Original Silence sammen med Jim O`Rourke, Thurston Moore, og Mats Gustafsson. Alle som har hørt disse gutta i noen av de forskjellige konstellasjonene de opptrer i kan skrive under på at vi har en sabla saftig kveld i vente! Split-konserten med IPA på Mono ifjor vår glir glatt inn under betegnelsen legendarisk.
Foto: Ole Albrekt Nedrelid
Nytt album ute: Dream Get Together
Citay is a San Francisco band currently released on Dead Oceans. The band was formed in 2004 by Ezra Feinberg as a studio project with Tim Green from The Fucking Champs, and some help from others. There is now a live band including members of Tussle, The Dry Spells, Sean Smith, 3 Leafs, and Daevid Allen’s University of Errors.
Pure hearts, lost souls, noise and the icy peaks of intensified feeling.
I am coming down, love. to the fascination. with the realisation that something great is going to fall. it is coming over me. sometimes it is way too deep. hang on. I fear the overload. from the vocation. but this introspection is bound to make me grow. we both crave the heat. sometimes the bridge is steep. oh how I long. I want to drift. into a stream. a convergence of my incessant dreams. escape this shattered silence, rejoice in perfect blindness, oh how I long. Mayflower Madame originally came into being as a ferocious glam-punk outfit, but eventually growing differences in musical preferences forced a change of line-up and the band started up with a new agenda in 2007. Nowadays the main inspiration is found in the jagged forms, emotional intensity and revolutionary subjective language of the original German expressionist art as well as a selection of bands from late 70’s/early 80’s post-punk and more recent shoegazer and indierock. While always embracing the beauty of a raw and honest sound this blend of influences are being brewed, distorted, and melted into their own, distinctive expression which – nourished by the conflicting forces of decadence and vitality in the modern asphalt jungle – can be described as dark and melancholic, sometimes ecstatic and noisy, but still melodically rooted.
Slippfest på ny Cd/LP
Sister Rains historie går tilbake til 1988; da ble bandet dannet og holdt sin første konsert i Oslo. Amerikansk undergrunn og psykedelia fra seint 60-tall var blant inspirasjonskildene. Fra 1988-1993 ga de ut fire LP’er, spilte utallige konserter over hele landet og turnerte i Polen og Latvia.
Lucky Lips er en ansamling musikanter med forkjærlighet for Bluegrass og akustisk musikk, og har som band sterke røtter i Amerikansk Roots og Folk.
Stian Sveen – Gitar og Dobro, Even Reinsfelt Krogh – Banjo, Malin Pettersen – Vokal og Rytmegitar, Erlend Støylen Helland – Kontrabass, Signe Marie Sørensen – Vokal og Rytmegitar, Heidi Nyheim – Vokal og Mandolin , Pål Emil Berg – Perkusjon.
Bachelorette er New Zealandske Annabel Alpers’ geniale pop-prosjekt. Med lag på lag av smektende synthtoner, på en pulserende beat som er høyaktuell for dansegulvet, skaper hun nydelige poplåter som er både svevende og catchy, tidvis søte og tidvis mer glossy,- eller som en anmelder har kalt det: intricate bedroom pop.
Bachelorette turnert med både Animal Collective og Beach House de siste årene, og spilt support for bla. Deerhunter og High places. Etter utgivelsen av albumet My Electric Family i fjor, var det riktignok på høy tid med egen turné: etter en grundig runde i USA og noe turnering i Europa (hvor hun blant annet spilte på årets mest hypa bransjetreff i Århus: Spot-festivalen), kommer hun tilbake til kontinentet i september.
Bachelorette’s new L.P. “My Electric Family” is out now on Drag City Records, Mistletone and Particle Tracks
4/5 stars, Mojo Magazine, Sept. 2009 “… Annabel Alpers (is) a uniquely engaging oddity who captures NZ’s sense of space and seclusion. Her debut, Isolation Loops, was just that, recorded in the company of vintage machinery over winter in a remote cottage, and though My Electric Family ropes in fellow musicians and feeds off warmer pop currents, it still sounds utterly removed. Alpers’ flighty vocal is the female equivalent of Syd Barrett and the multitracked harmonies a Spectorish touch, but there’s as much ’60s Joe Meek, ’70s post-punk (Mindwarp recalls Girls At Our Best’s jaunty exuberance, Long Time Gone the fragile mantras of Young Marble Giants) and ’80s/’90s too (Her Rotating Head occupies the giddy space between Yazoo and Stereolab) . A real treasure”. Reviewed by Martin Aston.
Tilbake på Cafe Mono
1953-San Antonio, Texas: Born into an army family Terry Lee attended 10 schools in 10 different cities. After finishing high school in Yakima, Washington he escaped to Seattle, then California and continued from there to travel in the States all the while learning to play guitar and write songs.
Ute nå: DARING
Hun klarer ikke å bestemme seg for om hun vil synge jazz eller rock, om hun skal bli voksen eller ikke, om hun skal kjøre safe eller ta ting helt ut. Sånt blir det ambivalent pop av…
Charles Gayles uttrykk spenner fra intens hyling til det lyriske og det spirituelle. Han er inspirert av storheter som John Coltrane og Ornette Coleman, og han sammenliknes med navn som Albert Ayler og Steve Coleman. I år byr Oslo Jazzfestival på en eksklusiv solokonsert med den myteomspunnede Charles Gayle.
Charles Gayles uttrykk spenner fra intens hyling til det lyriske og det spirituelle. Han er inspirert av storheter som John Coltrane og Ornette Coleman, og han sammenliknes med navn som Albert Ayler og Steve Coleman. I år byr Oslo Jazzfestival på en eksklusiv solokonsert med den myteomspunnede Charles Gayle.
Som tenåring på 1950-tallet, ble Charles Gayle fasinert av musikere som Charlie Parker, Thelonious Monk og Art Tatum, men Gayles røtter i USAs afroamerikanske kirke har også hatt stor betydning for ham som musiker. Han er først og fremst kjent som saksofonist, men han spiller like bassklarinett og piano. Han er uforutsigbar og overrasker ofte publikum ikledd klovnedrakt eller med sitt politiske og religiøse engasjement.
Mari Kvien Brunvoll Mari Kvien Brunvoll startet soloprosjektet sitt da hun skulle lage musikk til en danseforestiling i Bergen for noen år tilbake, og siden dette har hun spilt konserter både i inn- og utland.
Alene på scenen med stemmen og noen litt uvanlige instrumenter, samt loop- og effektpedaler, lager Mari Kvien Brunvoll musikk som treffer deg i hjertet. Med inspirasjon fra jazz, countryblues, pop og folkemusikk bergtar hun publikum med sin unike tilstedeværelse og utstråling.
Slugfield er en supertrio bestående av Maja Ratkje, Lasse Marhaug og Paal Nilssen-Love. Disse tre er teamet bak all Ears som er Norges eneste festival for improvisert musikk. De kommer fra ulike tradisjoner og har hittil stort sett samarbeidet med instrumentalister innen eget felt. Det er derfor meget spennende at nettopp disse tre nå går sammen. Musikken trioen leverer er friimprovisert og høyst energisk. Alle tre har i en årrekke latt seg influere av svært ulike sjangere fra samtidsmusikk og jazz til death metal og garage rock. Dermed er det en bred pallett av muligheter som åpner seg når denne trioen møtes under Oslo Jazzfestival. Slugfield river ned båser og bringer nytt blod inn i den elektroakustiske musikken.
Slugfield er en supertrio bestående av Maja Ratkje, Lasse Marhaug og Paal Nilssen-Love. Disse tre er teamet bak all Ears som er Norges eneste festival for improvisert musikk. De kommer fra ulike tradisjoner og har hittil stort sett samarbeidet med instrumentalister innen eget felt. Det er derfor meget spennende at nettopp disse tre nå går sammen. Musikken trioen leverer er friimprovisert og høyst energisk. Alle tre har i en årrekke latt seg influere av svært ulike sjangere fra samtidsmusikk og jazz til death metal og garage rock. Dermed er det en bred pallett av muligheter som åpner seg når denne trioen møtes under Oslo Jazzfestival. Slugfield river ned båser og bringer nytt blod inn i den elektroakustiske musikken.
Gjennom komposisjoner til orkester og ensembler over hele kloden, har Maja Ratkje etablert seg som en markant figur innen samtidsmusikk. I tillegg er hun særdeles aktiv innen støymusikken med SPUNK, fe-mail og Agrare.
21.00: Razika 21.45: Tôg 22.30: Bloddy Beach 23.15: Seven
Razika: Bergensbandet Razika befinner seg i et slags sjeldent skjæringspunkt mellom indie, ska og punk. Siden bandet ble dannet i 2006 har de spilt godt over 70 konserter i Bergen, Oslo, Bodø og Berlin, de har gitt ut en sjutommers ep, og låten “Kommando” har blitt spilt mye på NRK P3. I tillegg har Razika deltatt på samleplaten “Opplett”, utgitt av Erlend Øye og Mikal Telle. Bandet fikk forøvrig 9/10 i anmeldelsen etter konserten på By:Larm i februar.
Daevid Allen: UNIVERSITY OF ERRORS IS AN AGGRESSIVE POLITICAL ANTI CAPITALIST ROCK BAND & DOES NOT ALWAYS GIVE OUT POSITIVE VIBES. IT IS MORE PUNK THAN HIPPY AND IN IT I WORK WITH DISSONANCE & SHADOW. I SEE THIS BAND AS ART AS A MIRROR. REFLECTING BACK THE UGLINESS OF THE WORLD.
OUR NEW RECORD SOON TO BE RELEASED IS CALLED : “UGLY MUSIC FOR MONICA”.
”Mean Poppa Lean have been touring the UK venue and festival circuit for the last two years to rave reviews and adoration by all. With a balls out live set that blows up in front of your eyes these six young funk Lotharios from the British sea side town of Brighton, have all the makings of the most devastating funk machine to hit European shores in years. Mean Poppa Lean boast an impressive array of fashion faux pas, combined with enough enthusiasm and organic feel good energy to lift any room of shoe gazing shufflers into a frenzy of born again believers!” Shazam!
“This is clearly a band on the cusp of national arena adoration.” BRIGHTON SOURCE MAGAZINE
Nina Jebens, en sanger-låtskriver som tar deg fra fengende indiepop via selvutleverende kjärlek til folkrock om verdens undergang. Blodig alvor krysset med underfundig og katteaktig lekenhet. Elegant. Keitet. Rar. Tidløs. “No bees, no honey, no cars, no money, no apples, no pies, just a sweet goodbye!.
Sagt om Nina: “Stemmen hennes er en krysning mellom Joni Mitchells og P.J. Harveys, og hun er noen ganger betagende, andre ganger genert-nevrotisk på scenen, omtrent som Catpower”.
Nytt album snart: “It’s a Shame About Gemma Ray”
“An eerie aural kaleidoscope that conjures up thoughts of what an album by Mary Weiss of the Shangri-Las produced by David Lynch would have sounded like. Though it echoes with references to mid-’60s melodramatic pop, it’s of the moment and a delight.” – Wall Street Journal
violins – this minimalist and ’sweetly cacophonous’ Brooklyn outfit will make you smile or crush your soul depending on your current level of sadness.”
Laura Stevenson was raised in Nassau County, New York, where she was introduced to music at an early age. Her grandfather, Harry Simeone, was a successful pianist and composer whose works included “The Little Drummer Boy” and “Do You Hear What I Hear?”. Simeone’s wife (and Laura’s grandmother), Margaret McCravy was a singer for the jazz bandleader Benny Goodman. As such, Laura began learning music by “playing the piano and singing in choirs and that type of stuff.” Not until leaving her home for college, did Laura begin both playing guitar and writing songs.
Ny Ep : How Deep Is The Sea
Donjon Doxy spiller energisk, fengende indierock som ofte tar noen avstikkere innom støyende punk- og hardcore-influerte utblåsninger. Trommeslager Øystein Monsen spiller også i det euforiske støyrockbandet Izakaya Heartbeat, og noe av dette bandets suggerende driv og støyende elementer kan også høres i Donjon Doxy. Noen synes det høres ut som Modest Mouse på speed, andre som en krysning mellom Blonde Redhead, Talking Heads og Blood Brothers. Når inspirasjonskildene er såpass forskjellige sier det seg selv at musikken blir fylt av kontraster, og bandet vet å utnytte dette for å skape mest mulig dynamikk i låtene.