Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

De andre er ikke som henne. Selv om Mathea ikke har hatt mye med andre mennesker å gjøre, har hun skjønt dette. Hun synes i grunn livet med mannen Epsilon (Nils Golberg Mulvik) har vært nok, og mens han har vært på jobb i Statistisk sentralbyrå, har Mathea vært hjemme og bakt pikekyss og strikket øre­varmere. Da Epsilon dør på sin første dag som pensjonist, rammes Mathea av en stor sorg. Hun er plutselig helt alene i verden. Hva om hun selv dør før noen vet at hun har levd? For hvilke spor har hun egentlig etterlatt seg her i livet? Kan man være redd for dø samtidig som man er redd for å leve? Mathea bestemmer seg for å grave ned en tidskapsel, hun finner frem brudekjolen igjen – og kanskje noen vil spørre henne om hva klokka er?

(kopiert fra Nationaltheatrets nettside)

[Bilde]

Legg til ekstern kalender…