Maja S. K. Ratkje / Kristian Skylstad - It still haunts me like a good nightmare, and I try in vain to recover the impression

[Bilde]

Utstillingen It still haunts me like a good nightmare, and I try in vain to recover the impression inneholder lydkunst av Maja S. K. Ratkje og bildekunst av Kristian Skylstad inspirert av mytologien rundt Igor Stravinskys Vårofferet og vises på Trafo kunsthall i Asker i perioden 25. oktober – 16. november.

Utstillingen omfatter den seneste utgivelsen på plateselskapet Lydbilde, et spesielt kunstopplag som består av en direktegravert 10" plate pakket i en lydbåndboks, begrenset til kun 24 eksemplarer inkludert et silketrykket, nummerert og signert sertifikat. Ratkjes nye komposisjon er eksklusiv for denne utgivelsen og vil ikke bli gjenutgitt noen andre steder noensinne, og Skylstad har hånddekorert hver enkelt boks, noe som gjør dette til et ordentlig samleobjekt.

På utstillingsåpningen den 25. oktober vil Maja S. K. Ratkje fremføre den nye komposisjonen, som blir filmet og deretter vist på veggen i kunsthallen fra den påfølgende dagen og til utstillingen stenger den 16. november. Alle boksene som er hånddekorert av Kristian Skylstad vil være utstilt, sammen med bilder lagd med tilsvarende teknikker.

Utstillingen er kuratert av Petter Flaten Eilertsen og Bjørn Hatterud med Knut Blomstrøm og produsert med økonomisk støtte fra Fond for lyd og bilde og Norsk kulturfond.

Vennligst merk at alt salg går vi Trafo kunsthall og at vi ikke tar imot forhåndsbestillinger på denne utgivelsen.

Trafo kunsthall er åpen onsdag-søndag kl. 12-16.


“I Roland Barthes’s Mytologier fra 1957 presenterer han sin teori om myter, som han mente var kollektive forestillinger om kulturelle fenomener som stadig blir gjenfortalt gjennom objekter og handlinger, til de framstår som selvsagte og naturgitte.

Maja S. K. Ratkje og Kristian Skylstad utforsker i samarbeidsutstillingen It still haunts me like a good nightmare, and I try in vain to recover the impression myten om den provoserende avantgarden, slik den blir gjenfortalt gjennom Igor Stravinskys Vårofferet (Le Sacre du printemps).

Balletten og musikken til Vårofferet står som et møtepunkt mellom tidlig modernisme og den foregående romantikken. Den harde, atonale musikken og den avantgarde koreografien peker fram mot modernisme, samtidig som verkets førkristne fruktbarhetsdans og menneskeofring peker tilbake til romantikken.

I tolkninger av balletten, som hadde premiere i Paris i 1913, er det vanlig å se innslagene av det ville og usiviliserte som en reaksjon på samtidig borgerlig kultur. Sånn sett er Vårofferet et parallelt verk til Picassos Pikene fra Avignon (1907-16), der Picasso bruker inspirasjon fra afrikanske masker, mens estetikken peker fram mot modernisme.

Men mytologiene rundt Vårofferet snakker om mer enn selve musikken. Under premiereforestillingen skal halvparten av publikum ha gått. Hos de som ble igjen ble entusiastisk applaus møtt med rasende knyttnever i en slåsskamp. Alt dette ifølge Igor Stravinsky selv, som gjenfortalte mytene om et komponert verk der estetikken var så ekstrem at den provoserte de bemidlede og skolerte klasser.

Komponisten fortsatte å gjenfortelle mytene om skandalen, med stadig nye lag av innhold. Mot slutten av livet var skandalen det sentrale i Stravinskys fortelling rundt verket. Som komponist forlot Stravinsky avantgarden. Gradvis nærmet han seg romantiske klanger og tradisjonelle melodilinjer, og han søkte anerkjennelse i den samme borgerlighet som han en gang skremte vekk.

Utstillingstittelen er hentet fra Claude Debussys notater etter at han deltok på premieren til Vårofferet, der også Marcel Duchamp og Jean Cocteau skal ha vært tilstede. Premierekvelden var en tidlig sosial arena for sentrale kunstnere fra transmediale uttrykksformer i den tidlige avantgarden, igjen ifølge mytene. Disse mytene framstiller ballettens premiere som det som innførte skandalen både som konsekvensen av og målet for estetisk utforsking. Verket framstår, ved hver oppsetning og avspilling, som en gjenfortelling av myten om den provoserende avantgarden. Det er denne myten Ratkje og Skylstad her utforsker gjennom sine arbeider.

Ratkje responderer på mytologien rundt Vårofferet med en studiokomposisjon som kun eksisterer inngravert på 24 plastplater, såkalte lathe cuts. Hun har premiere på verket i en liveframføring på åpningen, som filmes og deretter projiseres på veggen i rommet i resten av utstillingsperioden. Gjester til utstillingen etter åpningen har for så vidt dermed gått glipp av selve framføringen, den eneste noen sinne. Og de må nøye seg med konsertopptaket, eller en plate.

Skylstad har laget sine verk som respons på Ratkje sin komposisjon. Han har dekorert, eller rettere sagt dekonstruert, boksene som Ratkjes plater skal ligge i. Boksene er separate abstrakte verk, med en sterk skapningshistorie, der blekk i litervis, vannbøtter og joggesko har laget estetikken. Samt en rull tape. Bildene på veggen er mishandlet på samme vis. Igjen har noe skjedd her, og bare objektene som kan formidle mytene om det som har skjedd er tilbake."

– Bjørn Hatterud

Legg til ekstern kalender…