Underskog

Plantehuset, Muséhagen
Universitetet i Bergen

8. – 10. juni 2015 kl 10:00 – 13:30
Finnisage 10. juni kl 12:00

Da Kristian Birkeland i 1903 skulle teste ut sine teorier om hvordan nordlyset oppstår, bygget han en liten modell av jordkloden ved å vikle kobbertråd i lag rundt en jernkjerne. I et glasskammer hang han sin jordkule og sendte strøm inn i et strålerør som var modellens sol. Pluss og minus ble polarlys. Kunstneren Signe Lidén er inspirert av Birkelands jordminiatyr og i arbeidet med Skala har hun utforsket ideen om skala, modell og eksperimenter.

Kan man sende lyd i en stein og få steinen til å vibrere slik at menneskeøret kan høre det? Det begynte egentlig med et spørsmål om magnetisme, om et slikt materiale som jern kunne kalles magnetisk selv om det ikke selv suger til seg objekter gjennom magnetiske egenskaper. Kan en klump med jernmalm bli en elektrisk spole? Lidén diskuterte dette med kollega Espen Sommer Eide. Hun gjorde et forsøk – rundt en jernmalmstein hun fant i gruvene i Sør-Varanger viklet hun omhyggelig kobbertråd og jo, der var det lyd. Hun kunne synge inn i en mikrofon og steinen sang med.

Lidéns installasjon Skala befinner seg i palmerommet i Muséhagen sitt plantehus. I stien mellom palmene har hun lagt en kobberomspunnet jernmeteoritt i en monter av tre, glass og metall. Lydsignaler blir sendt inn i kobbertråden og de setter i gang vibrasjoner i steinen. De små vibrasjonene resonnerer i metallplaten den står på og lyden blir akustisk hørbar. Meteoritten spiller lavmælte klanger ut i rommet.

Denne jernmeteoritten falt ned fra himmelen en gang for fire- fem tusen år siden. Den stammer fra krateret Piguem Nonralta i Argentina, oversatt på spansk til Campo del Cielo, som betyr himmelfeltet. Som fremmedlegemer på jorda, var meteorittene fram til nyere tid det eneste materielle vitnesbyrdet om at stjerner, planeter og kometer i verdensrommet deler mange av de samme metallene som finnes på vår klode, som nikkel, kobolt, gallium, germanium og iridium.

Hva om jernmeteoritten sees på som enorm stjerne og rommet rundt dets atmosfære? Dette bildet har vært ledende for hvordan Lidén har komponert lydene til arbeidet. Blant banantrær og palmer i plantehusets varme og eksotiske klima, har Lidén arbeidet med resonansen til den magnetiske syngende meteoritten.

Signe Lidén er en kunstner basert i Bergen. Hennes installasjoner og performance utforsker menneskeskapte landskap og deres resonans. Lidén er interessert i hvordan steder resonnerer; i minnet, gjennom fortellinger, i materialer og som ideologiske manifestasjoner. Hennes installasjoner er ofte en kombinasjon av lydopptak fra spesifikke steder og skulpturelle objekter, hvor objektenes material blir høyttalere. Arbeidene hennes består av lydinstallasjoner og performance til mer dokumentariske former, som lydessay og arkiver. Lidén lagde lyd- og videoarbeidet krysning/conflux til The Dark Ecology project (2014); installasjonsserien Writings til European Sound Art Network Resonance (2013–14); og samarbeidet med Steve Rowell og Annesofie Norn om The Cold Coast Archive (2010–12), en utstillingrekke om Svalbard Globale frøhvelv presentert ved Centre for PostNatural History i Pittsburgh. Hun har også laget verk for Hordaland Kunstsenter, Kunsthall Oslo og Ny Musikk, Touch Radio, og Interferenze New Arts Festival.

Takk til Morten Bilet for meteoritten.
Utstillingen er i samarbeid med Muséhagen. Den er del av Imagining Commons – tolv dager i juni med utstillinger, performance, en camp, samtaler og forelesninger 5.-17. juni 2015 i Bergen. Imagining Commons er støttet av Bergen kommune – Seksjon for kunst og kultur, Fritt Ord, KORO (URO) og Norsk kulturråd. www.v-o-l-t.no