Operamints presenterer No States

[Bilde]

No States har akkurat sluppet nytt album på Eirik Moberg [Rundfunk, Denga Denga, Fjernsupport, Baertur] sin nye kassett label Ferro Retard, og tittelen på platen er såklart “Still Owning America”. Opermints gjenoppstår og feirer favorittartisten vår med release party.

Kom innom, hør kassetten, kjøp den og fest med No States & co. Artisten og den nye labelsjefen DJer til langt på natt, og det blir både lytting, intervju av No States & musikkvideopremiere. Sniktitt her:

Hør forrige single: “Anywhere You Go” [YAP Records]

Om No States og debutalbumet “I Own America” [YAP Records]

No States aka Håkon Eriksen er født i 1980 og oppvokst i Molde. I 2000 flyttet han til Bergen for å studere ved UiB, og engasjerte seg raskt i Studentradioen hvor han ble vert for Electrolux sammen med musikkjournalist og nåværende ENO-redaktør, Eirik Kydland. Sammen tok de også over Landmark-prosjektet Pilota etter Espen Sommer Eide (Alog & Phonophani) og Nicholas Møllerhaug (tidligere programsjef for Borealis og Festspillene i Bergen). Det var gjennom dette miljøet jeg og Ketil Mosnes ble kjent med Håkon, og allerede rundt 2005 begynte planene for den foreliggende platen å spire. Håkon delte forøvrig på den tiden leilighet med designstudent Magnus Voll Mathiassen (tidligere Grandpeople, nå MVM) som i dag tar seg av alt grafisk arbeid i forbindelse med No States.

Håkon Eriksen ble etterhvert sterkt plaget av tilbakevendende depresjon, så han flyttet bort fra Bergen og tilbrakte store deler av årene frem til 2012 tilbaketrukket og indisponert. Han vedlikeholdt imidlertid kontakten med oss i Young Aspiring Professionals, og låtene på “I Own America” er i all hovedsak spilt inn denne perioden.

Opptakene på debutalbumet ble gjort på en enkel 4-spors Fostex kassettspiller, og flere av låtene eksisterte kun i form av mp3-er Håkon hadde sendt over til oss underveis. Med undertegnede som medprodusent er opptakene nå bearbeidet i Duper Studio av Jørgen Træen. Det ligger med andre ord mye arbeid bak det enkle og nedstrippede uttrykket på debutalbumet. Vi elsker platen, og Jørgen har gjort en fantastisk jobb med å bevare magien fra kassettspilleren selv om lyden rent teknisk er betydelig forbedret.

Låtene er inspirert av alt fra Nick Drake, Neil Young, Elliott Smith, Magnetic Fields og Mark Kozelek til Modest Mouse, The Fall, Motorpsycho, Thurston Moore, Pavement og Built To Spill.

En introduksjon ved Eirik Kydland (journalist & redaktør for magasinet ENO)

Håkon «No States» Eriksen og jeg er venner. Har vært det i over ti år. Vi har spilt plater sammen, laget radio og drukket kaffe. I noen uker hadde vi til og med et band. Dick Atlas, het det og var det verste jeg har hørt. Det var imidlertid min skyld at det låt som det gjorde. Håkon kan jo spille! Lage låter! Men ærlig talt trodde jeg aldri musikken hans skulle bli gitt ut. Mine millioner var satt på at No States-opptakene for lengst var slettet, tåreskadd, røykskadd, kaffesølskadd, gjenglemt i en ettroms på Torshov, pakket vekk på loftet til mor, knust til småbiter i ren frustrasjon. Hvorfor? Sangene er blitt til i løpet av traurige år i ingenmannsland. Ensomhet og rastløshet. Lei av alt, tom, så glødende, tom, så glødende. For meg er derfor tittelen på debutplaten til Håkon en triumferende ironi, en vakker og sarkastisk dagdrøm. I Own America. Disse låtene skrev han da han bommet sigg av bomsene, sløste bort sine få kroner på cd-plater med John Zorn i stedet for å kjøpe knekkebrød, låste seg inne i ukevis, kanskje følte at han ikke hadde noen når det egentlig var noe han ikke hadde. Andre enn seg selv kunne han uansett ikke skylde på, slik er det jo som oftest. Og her ligger spenningen i No States sin første – men langt fra siste – plate: Fuck meg, fuck deg, og fuck meg: Jeg eier USA, for faen!

– Ja, dette er låter jeg lagde og spilte inn i en periode mellom 2001–2005, mye er spilt inn på en ganske dårlig Fostex kassettspiller på diverse hybelrom i Oslo og i Bergen, forteller Håkon.

Hvorfor gir du ut de gamle låtene først nå?

– Fredrik og YAP ville vel gi det ut allerede i 2005, men det gikk ikke, fordi jeg ikke ville spille live og var mye plaget med depresjoner, så det ble ikke noe fart i det før ganske nylig. Platen er nok derfor preget av at jeg var endel trist, tror jeg, men det er også ganske klumsete og sjarmerende låter. På den tiden handlet det alltid om å prøve å lage verdens beste låt. Hver gang. Men det ble jo aldri verdens beste låt, så det var alltid veldig stressende å spille inn låtene, fordi jeg måtte akseptere at det ikke ble verdens beste låt. Ikke denne gangen heller.

Hvordan kan man høre dette på din debutplate?

– Det er vel en kaotisk plate, slurvete og variert, med låter fra min youth og young manhood. Jeg vil kalle det reinspikka indieræl med gitarspill og sur vokal.

Ræl? Legger du noe positiv i det ordet?

– Jeg liker å kalle det ræl, sånn at skuldrene holder seg lave.

Hvorfor sur vokal, speiler den ditt humør?

–Jeg er vel ikke noen stor vokalist, men jeg har blitt flinkere.

Om ikke stemmen din er stor, hva på kroppen din er da stort?

– Min penis er over middels stor.

Speiles dette i musikken?

–Det tror jeg at jeg kan si med en gang, at det ikke speiles noe særlig i musikken, men jeg har lyst til å begynne å speile det mer i musikken. Min over middels store penis.

Så det er ikke barsk musikk med struttende stang du spiller?

– Nei, musikken er ganske nedpå. Kanskje til og med bakpå.

Hvem er dine tre store musikalske idoler?

– Mark Kozelek, fordi han synger fint og lager fine låter. Dylan Carlson fra Earth, fordi han lager bra musikk og har et veldig flott skjegg, og Rick Ross, fordi han har swagger som Mick Jagger. Også han har et flott skjegg.

Du har ordrike tekster. Hva synger du egentlig om?

– Det jeg synger om er enkelt, for å sitere Steinar Opstad.

Legg til ekstern kalender…