CLASSIC ALBUM SUNDAYS m/Ando Woltmann presenterer DOORS - LA Woman

SUNSET SOUND RECORDERS, Los Angeles, November 1970. The Doors’ mangeårige produsent Paul Rothchild’s toleransegrense var kommet til veis ende. Misfornøyd med bandets dårlige arbeidsmoral og deler av det nye låtmaterialet, som han kalte “cocktail lounge-musikk”, gjorde han vendereis halvveis ut i innspillingene og overlot resten av produksjonen til teknikerkollega Bruce Botnick og bandet selv.

Vi legger LA Woman på tallerkenen, dissekerer den i grove stykker på kryss og tvers med hjelp av Ando Woltmann, frontmann i King Midas og musikkritiker for Morgenbladet, pirker litt rundt i kuttene og ser hva vi finner, før vi lytter til skiva fra ende til annen på et audiofilt lydanlegg som danderes for anledningen.

OBSKØNITETER OG PSYKEDELISK RYTME & BLUES
Tilbake til California høsten 1970. Doors-vokalist Jim Morrison var nettopp dømt for ufin språkbruk og såkalt “uanstendig eksponering”, eller “blotting”, som det heter på godt norsk, etter en sceneopptreden i Miami året før. Han hadde mindre interesse av å drive teambuilding med resten av bandet, brukte tiden helst til poesi og å utvikle egen skrivekarriere, dukket opp på bandøvinger etter innfallsmetoden og hadde igrunn gitt beng i både publikum, politi og presse en god stund. Og offentligheten hadde begynt å svare tilbake med samme mynt.

Tross det trøblete utgangspunktet med alle obstaklene ble LA Woman en formidabel suksess, og ga oss klassikere som Love Her Madly og Riders on the Storm – i tillegg til det raffe tittelkuttet da selvfølgelig. Bandet var på mange måter tilbake til sine røtter i R&B, hørtes mer lekne og jammete ut enn på lenge og befestet sin posisjon som headliner på rockeplakaten. Deres 6. studioinnspilling ble deres største salgssuksess etter debuten og har bidratt til at The Doors siden slutten av 60-tallet har solgt mer enn 100 millioner plater tilsammen verden over.

Vestkystbandets suggererende komposisjoner har dramaturgiske kvaliteter som beveger oss med samme kraft snart 50 år etter at de kickstartet diskografien med sin knallsterke debutplate i 1967, selvtitulerte The Doors, med rockhistoriske klassikere som The End, Break on Through (To the Other Side) og singelen Light My Fire.

MR. MOJO RISIN’
Selv om Doors’ tette driv var avhengig av en samspilt og fremoverlent bluesrekke med Robby Krieger’s gitar og John Densmore på batteri, og der orgelet til Ray Manzarek kanskje bør trekkes frem som et avgjørende element, er det ingen tvil om at det var Manzareks gamle skolekamerat fra UCLA School of Theater, Film and Television, James Douglas Morrison’s åndelige ledelse som bragte med seg gruppas g-punkt.

Den karismatiske vokalisten kunne veksle mellom å være rebelsk tullekopp den ene dagen, en LSD-forvirret noksagt og tåkefyrste, eller “Lizard King”, og poet og rockesjaman med gode ting på hjertet den neste, med en nærmest hypnotisk tiltrekningskraft på scenen, der han mante frem lyriske stemninger som rev med seg hjerter overalt hvor de befant seg. Sjeldent har vel det sammensatte ordet “frontfigur” vært mer betegnende enn for Mr. Mojo Risin’, og mye av bandets gjennomslagskraft forsvant med ham da hjertet plutselig sviktet en sommerdag i Paris 1971, kun tre måneder etter utgivelsen.

VELLYD
Med den norske kabelprodusenten Midas Reference og Duet Audio’s audiotekniske kompetanse med på notene er lydkvaliteten i de beste hender også denne gangen. De har satt sammen en audiomeny som skal få frem det beste i musikken og, tør vi gjette, detaljer du kanskje aldri har hørt på plata tidligere. Vi lytter til albumet i sin helhet, på vinyl, fra The Changeling til Riders of the Storm.

ANDO WOLTMANN
Når det sjette studioalbumet til et av de tøffeste rockebandene gjennom tidene skal pløyes gjennom må vi ta skikkelig ladegrep med kruttsterkt mannskap også musikkfaglig. Om du har et forhold til Oslorockerne King Midas, og har hørt, eller lest, vokalist Ando Woltmann, til daglig spaltist i Morgenbladet, så vet du hva vi snakker om. Da Dagens Næringsliv for et par-tre år siden intervjuet bandet til vår gjest i forbindelse med deres foreløpig siste utgivelse, Rosso, som vant Spellemannsprisen 2013 i kategorien Rock, ble det antydet hvordan egne holdninger til låtskriverprosessen veldig godt kan være påvirket av band som Beatles, Stones og ikke minst The Doors, som alle syntes å klare å gjenskape seg selv for hvert nye album de kom med.

FUNKER IKKE PÅ P3
På tross av en åpenbar “catchiness” og noen ganger også dansevennlig poprockgroove som driver mange av Doors-låtene fremover, som i Hello, I Love You fra deres eneste amerikanske nr. 1-album Waiting For the Sun (Elektra, 1968), hører man en higen etter å uttrykke noe mer med musikken sin enn å simpelthen kunne “funke på P3”, som Woltmann uttrykte det om egen musikk med King Midas i nevnte intervju i DN. Doors utforsket låtene intellektuelt og lot hele følelsesregisteret få utfolde seg gjennom musikken og på låtenes egne premisser – om enn på nokså barokt vis til tider, så med de innfallene bandet fant relevante for å bygge opp låta, i det tempo og med den lengden som var nødvendig for at idèene fikk bre seg ut.

Vi ønsker velkommen til presentasjonen av et album vi synes kler vår faste lyttestue Cafè Mono særs godt, og skulle mene Robert Meltzer’s avslutningsord i sin anmeldelse av L.A. Woman for Rolling Stone Magazine, 27. mai 1971, ikke bare står seg, men også taler profetisk om når vi rir av stormen på heimveg etter seansen:

“This is the Doors’ greatest album and (including their first) the best album so far this year. A landmark worthy of dancing in the streets."

PRESENTASJON: Kent Horne med Ando Woltmann
LYD: Duet Audio + Midas Reference

// AUDIO MENY //
PLATESPILLER: Dr. Feickert Woodpecker
TONEARM: Jelco 750 LB
STIFT: Ortofon Cadenza Black
FORFORSTERKER MED INTEGRERT PHONOTRINN: Soulution 520
EFFEKTFORSTERKERE: Auralic Merak 4×200W Monoblokk
HØYTTALERE: Piega Classic 80.2
SIGNALKABLER: Midas Reference Silje
HØYTTALERKABLER: Midas Reference Silje
STRØMFORDELER: Oyaide MTS-6e

Legg til ekstern kalender…