DFV: Lost Girls (Jenny Hval & Håvard Volden) + Tuulia Kallio + Dovile

[Bilde]

LOST GIRLS er JENNY HVAL og HÅVARD VOLDEN, som tidligere har samarbeidet i mer akustisk format som Nude on Sand, men har latt det prosjektet ligge på hylla en stund og tenkte de kunne begynne på nytt. Håvard var lei av å tenke på opptak av impro som «dokumentasjon», mens Jenny var lei av … «representasjon»? Kanskje de begge bare ønsket å være litt mer lost. På Hærverk kommer de uansett til å teste ut helt nye ting.

JENNY HVAL er ikke bare musiker. Hun jobber bevisst med å veve sammen musikk og litteratur, og visuelle og performative uttrykk. Kanskje er det evnen til å la ideer og taktikker flyte uhindra mellom ett uttrykksfelt og et annet som bidrar til resultater som virker sjeldent helhetlig gjennomtenkt over mange plan? Hval debuterte som forfatter med romanen Perlebryggeriet i 2009. Den mindre sjangervennlige Inn i ansiktet fulgte i 2012. Som plateartist ga hun først ut to album som Rockettothesky. Deretter fire album under eget navn: Viscera, Innocence Is Kinky, Apocalypse, Girl og fjorårets sagnomsuste Blood Bitch.

HÅVARD VOLDEN var med på alle de utgivelsene der, og femten andre. Han har vunnet anerkjennelse som en solid og åpensinnet musiker som beveger seg fritt mellom lydkunst, improv og pop. Han er også med i støyrock-bandet Mooon Relay og har i årevis samarbeidet med improv-legenden Toshimaru Nakamura.

TUULIA KALLIO er en multiinstrumentalist som har studert klassisk sang og folkemusikk i Finland og Norge. I tillegg til å være musiker er hun involvert i butoh-dans, teater, foto og kortfilm, så her er enda ei som ikke lar seg stoppe av sjangergrenser. Som musiker har hun spilt med både frijazz- og folkemusikere, med stemme, håndtromme, kantele, jouhikko, torader eller egentlig hva som helst som lager lyd. Hun ankommer Hærverk med tamburin og kantele. Hun er mest påvirka av østersjøfinske sangteknikker, selv når hun lager eksperimentell eller improvisert musikk. De er alltid til stede i noen form for estetikk eller atmosfære. Runo-sangen, prega av versemål og språkrytme i de episke folkedikta, danner basen for sorgfull lengten og kraftfull magi, alt med en aksent av karelsk joik, der variasjonenes uendelighet og øyeblikkets ubønhørlighet kommer til uttrykk. Episk, altså. Hvis du ikke fikk det med deg i forrige setning. Det er de greiene du finner inni Kalevala. I Kallios frie vokalmusikk kommer de kanskje til uttrykk som ekko eller fragment. Eller ikke i det hele tatt.

Her er Kallios finsk-engelske ordliste for runo-sang-terminologi:

itku = crying, lamenting
kelkettely = those extra syllabels ha-ha-ha he-he-he joooo-noo-joo, “karelian joik”
loitsu = spell or charm
runo = song,“that kalevala-stuff”
runoi =singer (in karelian language)

DOVILE er kanskje et nytt bekjentskap når det gjelder platespilling. I så fall er nok måten hun spiller de platene på det også. Vi gidder ikke si no mindre enn at vi har hørt henne være dritgod på å få de utroligste sjangersammensetninger. Hun får kvelden til å fortsette etter siste konsert!

Konserten er arrangert av konsertserien Dans For Voksne (DFV), som har en hemmelig plan om å grave underjordiske ganger mellom ulike kunstformer og sjangere, og å lekke informasjon, ideer og tankesett i mellom dem. Og publikum. Denne kvelden er et ledd i den planen. Som handler om at sjanger er ett av mange parametere man kan forholde seg til, at siden bra ting kan skje bade her og der, er det ikke nødvendigvis smart å støtt ha knollen lukeparkert på ett og samma sted. Selv om han derre Gugel prøver å få deg til å gjøre det, for eksempel. Variert kosthold er forvirrende for dem som synes de skal bestemme menyen, vettu.

DFV blei starta i 2003 for å skape et miljø rundt eksperimentell musikk og all kunst som har med lyd å gjøre, og for å fungere som et laboratorium der ting kan bli til uten oppskrift og testes. DFV har hatt over 300 arrangement hittil, med alt fra internasjonale ikoner til folk som aldri har stått på en scene før.

Legg til ekstern kalender…