Jan Christensen/Inga Sund Hofset/Nina Skarsbø

[Bilde]

Om utstillingene:
Fortolkninger kan stå som et stikkord for årets siste visningsperiode i 2017, og med fortolkning sikter vi til den mening en person leser ut av en tekst eller et utsagn, et kunstverk eller en handling. Å fortolke er noe vi gjør ubevisst, hele tiden. Forskere har for eksempel påvist at vi kategoriserer en fremmed i løpet av et par sekunder, og at vi på kort tid har dannet oss et bilde av hva og hvem vi tror den andre er. Gjennom kroppsspråk og utseende trekker vi slutninger basert på tidligere erfaring, men vår hang til å sette verden i system, og kategorisere den slik vi tror den er, viser seg å ikke alltid være riktige. De aller fleste gangene blir vi overrasket, heldigvis.
Slik var det også første gang vi så et verk av NINA SKARSBØ, i Kunstakademiets avgangsutstilling på Kunstnernes Hus i 2016. For midt i visningssalen befant det seg to gigantiske steinskulpturer, minimalistiske og finslepne, dyp grå og vakre. Et sentralt spørsmål meldte seg: Hvordan hadde de fått inn disse verkene, som åpenbart må ha vært veldig tunge? En titt på verkslisten (og en hånd som snek til seg en taktil opplevelse) viste imidlertid at dette overhodet ikke var stein, men et blandingsmateriale som kunstneren hadde fremstilt av forskjellig plastmateriale.
Forholdet mellom natur og kultur er et viktig tematisk utgangspunkt for Skarsbø. I utstillingen ‘Polystone’ viser hun både veggarbeider og skulpturer i rom presentert på sokler støpt i epoxy, pigment og marmorsand.
Som arbeidsmetode lager Skarsbø ofte skulpturer, eller modeller, som det igjen tas avstøpninger av. Skulpturene eller modellene er for Skarsbø likeverdige objekter der det kan være vanskelig å skille hva som kom før eller etter. Skarsbø sier hun er opptatt av hvordan man oppfatter kunstverket, som et ferdig resultat, en prototyp eller en skisse til noe som kan bli. Snarere enn å akseptere et objekt i sin nåværende eller ferdigstilte form, ser hun på objekter som ufullendte eller at de potensielt kan forandre seg og ikke leses som noe konstant.

Abstraksjoner, farge og form finner vi også i arbeidene til INGA SUND HOFSET. Hun presenterer en serie nye malerier holdt i et abstrakt formspråk. Maleriene er lekne, estetiske og utforskende. Noen bærer preg av å ha vært gjennom lag på lag med maling, mens andre fremstår som sartere og mer antydende. Hofset fordyper seg i forholdet mellom representasjon og levd liv. Opplevelser, omstendigheter og omgivelser er omdreiningspunkter for arbeidene, men den maleriske prosessen fører verket dit øyeblikket vil. På den måten blir maleriene mediet som trenger ned i materien og utforsker de personlige erfaringene på nye måter. Hofset arbeider også tett med tekst og tegning, så ord, setninger og skisser dras både inn i og ut av prosessen, på ulike stadier.
Hofset har uttrykt at hun vil belønne den som er fysisk tilstede i rommet, betrakteren, som kan nærme seg maleriene med sin kropp. Så størrelsene på arbeidene og en bevissthet om installasjonen er viktig. Kunstneren forsøker å trigge nysgjerrigheten gjennom tvetydigheter, for eksempel om hva som befinner seg foran og bak i bildet, hvordan elementer har oppstått, eller hva som egentlig er vesentlig i meningsproduksjonen, slik som materialbruken.

Den tredje kunstneren i denne perioden er JAN CHRISTENSEN, som viser sin utstilling i kunstsenterets første etasje. Christensen har gjort seg bemerket med store veggmalerier, der tekst som statements og ord blir sentrale elementer i verket, noe vi også finner i denne utstillingen. Allerede rett over dørstokken blir vi møtt med spørsmålet: Rekker man egentlig alt – til slutt? Med dette peker Christensen på vår generasjons største ønske om selvrealisering. For hva innebærer egentlig floskelen «å leve livet til det fulle»? Hva slags liv jakter vi på? Hva er det vi hele tiden streber etter å rekke?
I et annet verk i utstillingen finner vi en mer ironisk og underfundig inngang til tidsbruk og prioriteringer i vår tid, hvor Christensen refererer til sosiale mediers potensial for selvrealisering. Hans påstand om at livet er for kort til å ikke leve det fullt ut gjennom sosiale medier, henviser til den virtuelle plattformen hvor vi kan iscenesette oss selv og gjerne skape ulike personaer dersom det er ønskelig. Smarttelefonens inntog har demokratisert fotografiet og selvpublisering i den grad at alle kan ta bilder, skape video, redigere lyd og publisere tekst. Estetisk finesse, ulike narrativ og ny symbolikk er ikke lenger nødvendigvis forbeholdt kunstnere og designere, men har blitt et slags allemannseie.
Verket i seg selv er et veggmaleri, hvor teksten overlappes, abstraheres og går i oppløsning. Veggens avgrensning skaper rammer som presser sammen linjene, som et visuelt uttrykk for en klaustrofobisk tilstand. Kombinasjonen av verkets påstand og selve utformingen kan være et bilde på dagens situasjon, hvor våre fysiske og virtuelle liv glir over i hverandre og ikke lenger er adskillelige.
I rommet innenfor finner vi en lydinstallasjon der spørsmål stilt av journalist Ole Torp er klippet sammen til en samtale med seg selv – en monolog om kunst. Her befinner vi oss i en kontinuerlig flyt av tolkninger, fortolkninger og projiseringer. Torps spørsmål representerer et forsøk på oppklaring og tydeliggjøring, men hans hissige angrep på kunstneren kan illustrere at det er journalisten selv som ikke klarer å skille mellom kunst, kunstneren selv og hans iscenesatte mediefigur. Kunstens tvetydige natur blir dermed utvisket.
I utstillingens siste verk trekker Jan Christensen inn problemstillinger som ytringsfrihet og ytringsansvar, der han tar utgangspunkt i et eget, spontant sitat fra en Facebook-diskusjon. For hva kan – eller bør – man skrive og ytre seg om på nettet? Hvor går grensen når man diskuterer med venner og ukjente? Og hvordan leses og oppfattes det vi skriver av andre?
Nettdiskusjoner preges ofte av at de er løsrevet fra en naturlig kontekst, der kommentarene utvannes jo lenger en diskusjon utarter seg. På den ene siden finner vi ønsket om et åpent debattklima som på demokratisk vis får frem nye sannheter og konklusjoner. På den andre siden står hensyn til personvern, faren for å støte andre, eller feiltolke situasjoner.
I verket får vi et innblikk i en diskusjon kunstneren deltar i, hvor han spekulerer i forhold til egen oppfatning av Vebjørn Selbekk (redaktør for avisen Dagen) som et eksempel på hvordan pressen gjør utvalgte personer til rikssynsere eller mediekjendiser. Kunstneren blir deretter korrigert av Hilde Sandvik, tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, nå redaktør for nettsiden broen-xyz. Utstillingen til Christensen kan minne om hvilken kompleks verden vi på alle måter befinner oss i og må forholde oss til.

Nina Skarsbø er støttet av Billedkunstnernes vederlagsfond.
Inga Sund Hofset har mottatt Statens utstillingsstipend.
Jan Christensen har mottatt BKH produksjonsstipend fra Akershus Kunstsenter.

Utstillingen er kuratert av Rikke Komissar og Tor Arne Samuelsen, og vises i perioden 9. november–10. desember.

Legg til ekstern kalender…