Bård Torgersen aka 1349 Rykkinn aka Lord Bård

[Bilde]

Elektriske metaforer, digitale metamorfoser, analog lykke. Ta med deg den råtne kroppen din, legg igjen hodet hjemme.
Og jo: Even & Ilay spiller skiver før og etter konserten. Da var det sagt.



Hvorfor dro jeg ikke heller ut til en øy. Tre uker fra by til by til by, fra en flyplass til den neste. Pakke kofferten opp og ned. Igjen og igjen. For å se om noen har lagt noe i den. Det er dødsstraff i disse landene. Sjekket alle hotellrommene for kameraer. Jeg ville være alene. Forsvinne mellom skyskraperne. Ligge å høre på slepebåtene, som tauet de store fraktfarkostene opp glitrende elveleier, lyden i fløytene når ferjene gikk, fikk meg til å føle meg helt borte. De sinte duene til å tenke at selv ikke fugler er like, fra land til land, visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Gjorde begge deler. Ikke for å være på den sikre siden, men fordi jeg var bortreist forsøkte jeg å være spontan. Ikke stoppe. Ikke tenke for mye. Ikke vurdere om det eller det er riktig.

Ser på meg selv som et vitne, som ikke skal vitne. Likevel hører jeg. Går med øynene på stilker, tar opp lyder det vil være lett å glemme, trivielle og hverdagslige. Det er de vakreste. Spiste and i en mathall med plass til minst tusen mennesker. De aller fleste var gamle, de aller fleste smattet høylytt. Det hørtes ut som klapping. Maten var utsøkt, helt klart. Man får ikke sånt kjøtt hjemme. På dager jeg føler meg utakknemmelig hører jeg på smattingen igjen. Den og klikkikingen i et trafikklys, ment for å hjelpe blinde til å krysse. Aldri har jeg hørt en slik klikking, så distinkt og rytmisk.

Ønsker at jeg ikke måtte dra hjem. Inne i en av disse monstrøst store flyhallene. Folk som ligger og sover på benkene, midt i mellom alt, reiser seg opp med et rykk, sjekker oppslagstavler, legger seg ned, med masker over øynene. En stor skjerm hvor en mann snakker opphisset inn i en mikrofon under et blinkende skilt. De har allerede løpt fra oss, er slitt på den måten bare mennesker som har vært kultiverte lenge tillater seg å være slitte på. Nå føler jeg meg hjemme, nå føler jeg meg ikke så fremmed som jeg gjorde bare for et øyeblikk siden. Hjemme finnes ikke lenger. Jeg som sa at jeg dyrket forandring, er ikke lenger så sikker.

Jeg har lyst til å høre på lyder jeg tok opp hjemme, men klarer ikke, er redd for at det vil være for fremmed, at hodet mitt vil rives av, kroppen kastes forover, en gang kappet jeg en mark i to, det verste er å gå gjennom tollen, jeg må sjekke kofferten før jeg krysser, selv om jeg ikke har gjort noe, eller har jeg det, føles som å dø, vente på å bli avvist, for alltid, straffet for alltid, hva er verst, det eller å aldri bli straffet for noe.

Det er ikke riktig å si at jeg ikke var på en øy, for jeg var på en øy, men på den øya var det en liten by, og det var i den byen jeg oppholdt meg, jeg drømmer om bygda, men drar dit aldri, jeg forstår de som vil gjenskape fullstendig økologiske og bærekraftige biotoper, innendørs, i gigantiske handlesentere, naturen i seg selv er vulgær, blotter seg, den menneskeskapte naturen er dydig, jeg har vært i zenhager, intimfrisserte biotoper, luften var ren, en jeg hang med fikk plutselig et illebefinnende, falt om kull på gulvet på en restaurant, tror ikke han slo hodet, jeg følte meg nesten som hjemme, og selv om det akkurat da, var godt, var det likevel ikke noe jeg ønsket, jeg var på ferie.

Big bang er en lite tilfredsstillende fortelling. Det må jeg få lov til å si. La oss se, hvordan starter det, jo med et smell, hei, det er slutten som skal smelle, fyrverkeriet er på årets siste dag, ikke kvelden den første. Jeg tonet ned diverse aspekter ved min biografi og oppjusterte andre, jeg ville gjerne være hyggelig, jeg liker ikke å forlate mennesker, jeg knytter meg lett til andre, vi ble gående ved siden av hverandre på vei ut av flyet, og møtte hverandre igjen på andre siden av imigrasjonen, og borte ved transportbåndet var det plutselig hun som spurte om vi kunne ta et bilde og jeg glemte at lite øyeblikk at jeg er hvit og middelaldrende og følte meg som et menneske. Hvis det bare hadde vært meg og henne igjen i verden, jeg vet at dette kan høres ut som jeg tuller, men jeg lurer på hvis det bare hadde vært henne og meg igjen i verden, ville vi da begge to blitt redusert til å bare være mennesker?

Rommet mitt var i 21. etasje, 9 kvm, veggene virket tynne, ved siden av sengen som bokstavlig talt fylte nesten hele værelset, var det en sitteflate, en benk, uten rygg, plassert helt inntil vinduet, jeg kunne sitte på den og lene ryggen mot det vinduet. 21 etasjer rett ned, et lite øyeblikk var det som om hele rommet hang i tynn tråd, ble til et rede, blant tusenvis av andre reder, over og under meg, og jeg kunne stirre rett inn i disse redene, som også så ut som de lå og fløyt i lufta, fulle av møbler, klær på snorer, senger og jeg lurte på om jeg kom til å få se noen pule. Kan man få et større kompliment.

Jeg satt på en kaffebar under minst ti fuglebur, med en liten fugl i hver, som sang så fint, tror innehaveren solgte fuglene også, over veien mot meg vagget en kjempe, med armen i fatle og en gedigen blåveis, en gammel mann, så ikke ut til å bry seg om det trafikale kaoset, ikke om noen av lydene, ikke om scooterne, ikke om hønene som løp mellom scooterne, ikke om gateselgerne som dyttet på sine vogner, ikke om barna som lekte i ytterkantene av dette, ikke om de gamle damene som solgte sigaretter, han så rett på meg, kom mot meg sakte sakte, tok seg til pannen med den friske armen, tørket bort svette, han var så blek, nesten blå, i sterk kontrast til det gule i utkantene av slagmerket rundt øyet, er han svensk, tenkte jeg, det håper jeg virkelig ikke, det håper jeg.

Det er noe som knekker meg fullstendig, drømmen om det skandinaviske paradiset, på SASloungen på Arlanda er det ingen som kaller meg for julenissen. Kan jeg få en øl, nesten ropte mannen, og innehaveren ristet på hodet, bare kaffe, og jeg skulle nesten si, og fugler. I flyet skalv jeg så jeg nesten ristet, you cant win them all, sa han med den brekte armen, kom til stedet ved siden av, så river jeg i en øl når du er ferdig, jeg håpet at ingen av de andre passasjerene så meg. Jeg ble kjørt ned av drosje, sa mannen.
Ja, trafikken her er helt vill, sa jeg.
Han nikket, gikk ustøtt mot det neste stedet og ramlet ned bak et bord. Utenfor en gullsmedforretning, det var en i en kjede, ble det sluppet av busslast på busslast med lokale turister, som sto og lot seg bergta av alt som skinte, guiden forsto ikke at roperten han holdt opp foran munnen var på hans lag, skrek inn i den av full hals, igjen og igjen. Oppe i flyet følte jeg meg helt håpløst lost, hvorfor utsetter jeg meg for dette igjen og igjen, det hjelper ikke. Jeg ville ikke være der, jeg ville hjem, jeg elsker å reise, det er en øvelse i å dø, jeg vil ikke dø, jeg ville hjem, men hjem er ikke hjemme lenger, ingen steder er hjemme, jeg vil være barn igjen, sitte fanget til bestefar, kjenne hendene hans stryke meg gjennom håret, ha mine egne barn på fanget, de er for store.

Jeg ga taxisjåføren en seddel, sa mannen og han ga meg tilbake som om jeg hadde gitt ham en liten, jeg nektet å gå ut, så han tok tak i meg og kastet meg ned på asfalten, det var sånn jeg brakk armen og slo inn øyet, men det er lettere å si at jeg ble påkjørt, for hvem orker vel å høre på den historien.

Hvorfor velger dere å sende en så trist film, spurte jeg hun som kom med maten min på flyet, og skrudde av dokumentaren om livet til Whitney Houston, det ble for mye, å se et så flott menneske sakte kvernes. Jeg savner mennesker før de dør. Når de er borte forsvinner de. Hvordan er det mulig å savne ingenting. Jeg savner ingenting. Jeg gjør det. Plutselig kan jeg kjenne denne lysten i meg til å dø, men ikke når flyet begynner å riste. Da vil jeg ned. Da vil jeg til mitt eget hus.

Bak meg satt det et par, begge med hodet lent mot hverandre, begge sov, finnes det noe mer sårbart og vakkert enn de sovende, midt blandt alle andre, det er rørende, det viser tillitt til andre, det er rørende at denne tillitten fremdeles finnes, selv om politiet må bevæpnes, selv om tyngdekraften plutselig kan forsvinne og alle her oppe i noen sekunder vil sveve helt fritt, før alt er over.

Hvorfor kunne jeg ikke bare være der hvor ingenting egentlig ikke vedgår meg, hvor jeg er som en død som kan se ned på de levende. Våkner tror jeg fremdeles er borte, nå vil også dette forsvinne, de trange gangene i handlesenterene, de overfylte rulletrappene, dama som skreik til meg da jeg tok et bilde av grillspydet, alle de andre lydene jeg forsøkte å fange.

Legg til ekstern kalender…