Underskog

Utadvendt og progressiv instrumental gitarjazzrock, inspirert av Led Zeppelin, Terje Rypdal, Melvins og Motorpsycho: Hedvig Mollestad Trio slapp debutplaten Shoot! på Rune Grammofon 23. september i år. De har fått massiv oppmerksomhet og meget positive anmeldelser for plata og konserter de har gjort i høst, og er allerede booket til by:larm 2012. På Herr Nilsen denne mandagskvelden blir det skittent og progressivt, fritt, fast og fett, hardt, høyt og gøyt!

Latterlig tøft når Mollestad fyrer i gang gitaren.
— Olivar Grandø, Musikknyheter.no

Den plateaktuelle trioen må være en av de aller mest vitale nykommerne på den norske jazzens hovedscene nå, med presisjon, kreativitet og kontroll som gjør den til en rocka fryd også for finstilte jazzører.
— Terje Mosnes, Dagbladet

Hedvig Mollestad Trio´s Shoot! brenner seg gjennom høyttalere og lager svimerker i øra. Det er glovarm gitartone flankert av et schmekke kontant komp, og ikke minst vil de heldige kjennere oppdage at gitaristen spiller ut sin egen personlighet på en glimrende måte. Det spillet er fjellstøtt, rappkjefta og som sagt brennhett.
— Jarle Bernhoft

Hedvig spilte med Jon Eberson Group, og da jeg lukket øynene, kunne jeg ikke høre hvem som var hvem av Jon og henne. Hun er ekstremt allsidig og er det nye gitariststjerneskuddet i Norge.
— Morten Qvenild

Her får vi flere doser tøff og tung rock med solide og minneverdige riff kombinert med jazzimpulser. Det fører til et ganske så sjeldent uttrykk og Mollestad & Co danderer det med en spilleglede og livsbejaenhet som gjør at det er vanskelig å sitte stille.
— Tor Hammerø, Side2

Plateselskapet Rune Grammofon har i det siste pushet frem andre powertrioer som ligner litt på Hedvig Mollestad Trio: Bushman’s Revenge og Elephant9. Alle spiller hektisk jazzrock og er «drittøft live», men Mollestad trio er bedre enn begge disse. Først og fremst på grunn av bandets kompositoriske talenter, som når alt kommer til alt er viktigere enn den typiske heseblesende energien. I tillegg er de musikalske enkeltprestasjonene enestående. (…) Platen er stappfull, uten å virke overlesset, verken lydmessig eller rent musikalsk. Suverent gjort!
— Marius Lien, Morgenbladet