Underskog

Øystein Tømmerås – Volum 3

11/1 – 5/2 2012

Er fascinasjonen ved å se og gleden ved å male bilder to sider av samme sak? Kanskje ikke nødvendigivis – men hos Øystein Tømmerås kan man merke at disse to tingene henger nøye sammen. Dermed er han også til en viss grad kunsthistorisk plassert i en tradisjon av malere for hvem at man ser er minst like viktig som hva man ser. Bildene på denne utstillingen kan sies å være både en feiring og en utspørring av den stille gleden ved å se – og en utforskning av bevisstheten om det ikke-selvfølgelige og problematiske i denne aktiviteten. Bildene er på én måte øyets umiddelbare fortelling: dette har jeg sett, og dette! og dette! – og samtidig er de resultat av en synsbevissthet som forholder seg undrende og forskende til de ulike situasjonene tredimensjonal virkelighet/todimensjonalt maleri.

Utstillingens tittel – “Volum 3” – henviser til det faktum at dette er kunstnerens tredje utstilling i Galleri Haaken og at den knytter an til den forrige utstillingen som en naturlig videreføring. Tømmerås’ forrige utstilling her fant sted for nøyaktig to år siden og hadde tittelen “II”. Videreføringen består hovedsakelig i et tydeligere utformet billedrom, en kraftigere fargebruk og sterkere kontraster. Maleriene fremstår dermed som mer dynamiske og maleriske.

Begrepet “volum” i tittelen kan også sies å referere til de nye malerienes sterke romvirkning. Bildene utforsker det romlige på tre ulike måter: noen bilder består av flere lag med ulike motiver som blandes i hverandre i ett rektangulært flatt bilde, noen bilder bygger opp et fragmentert men helhetlig rom av en fysisk, nesten skulpturell collage av flere lerreter med separate blikk på detaljer i motivet. De fleste maleriene er imidlertid satt sammen av en mengde overlappende rektangulære og delvis transparente billedutsnitt som til sammen skaper et malerisk rom med både dybde og overflate. Felles for alle maleriene er at de tydelig refererer til fotografi som kildemateriale og at alle bildene kombinerer en delvis fotorealistisk arbeidsmetode med en sterk bevissthet om maleriets egenart og historie.

Forholdet mellom fotografi og maleri er et nærmest uuttømmelig tema, og etter at den digitale billedbehandlingen har blitt en hverdagslig sak har dette tema fått en ny dimensjon. Det digitale fotografiet og Photoshop har uten tvil påvirket både hvordan vi ser og hvordan vi gjengir det sette – det være seg i foto eller i maleri. Historien om maleriet siden ca 1880 må forholde seg til fotografiet, og etter ca 1990 må denne historien også innarbeide det digitale fotografiets rolle i maleriets praksis. I utstillingen “Volum 3” ligger erfaringen med digital fotobehandling på skjerm som en underliggende og selvfølgelig kunnskap i bildene – som en likeverdig parallell til det tradisjonelle direkte studiet av et motiv. Det er snakk om å ta i bruk ulike verktøy for å observere og rekonstruere det observerte i maleriet.

Selv om fotografiet dukker opp som en første assosiasjon hos betrakteren er det lett å legge dette bak seg og la øyet gå på oppdagelsesferd i Øystein Tømmerås’ nye malerier. Her er det mye å se og å fortape seg i! Det er fascinerende å la øyet følge linjer, flater og farger i disse maleriene – og å gå inn og ut av de ulike lagene, utsnittene og dimensjonene som utgjør bildets helhet. Hvert element i maleriet er samtidig en romlig gjengivelse av noe gjenkjennbart, og en abstrakt fargeform ved siden av andre abstrakte fargeformer på lerretet, – i en komposisjon som veksler mellom komplekse opphopninger og mer åpne passasjer. Øyet ledes inn i fiktive rom av perspektivlinjer, overlappinger, skaleringer og fargevirkninger – for så å bli ledet tilbake til flaten av de rektangulære overlappende feltene. I flere av bildene møter man ulike versjoner av den klassiske modernistiske grid’en, rutenettet, som her fungerer hovedsakelig som et strukturerende og rytmisk element. Den “figurative” grid’en inne i billedrommet (dører, vinduer, fliser) danner et slags kontrapunkt til de rektangulære feltene som danner en mer geometrisk grid-struktur på overflaten.

Det malte bildets annerledeshet er like lett å glemme som synets underlighet; særlig når det man ser i maleriene – som hos Øystein Tømmerås – kan knyttes til en så fortrolig og selvfølgelig ting som fotografiet. Denne “naturligheten” og tilforlateligheten er en terskel man må over for å kunne få fullt utbytte av å betrakte disse bildene. Både virksomheten “å se” og det malte bildet rommer fortsatt store muligheter, og det er ikke tilfeldig at maleriet for mange fungerer som et slags synets og synsopplevelsens laboratorium.

Per Formo

Januar 2012