KAMBODSJA OG DO YOU LOVE MELENA? KRØSTER TELL OG SPELLER OPP TIL PROGFEST PÅ REVOLVER!
torsdag 6. september 2012 kl. 22:00 på Revolver Kjøkken
KAMBODSJA
Kambodsja fra Sande har delt øvingslokale med Plumbo og er levende bevis på at bygdedyret er langt hesligere enn det byfolk tror. Etter å ha slitt ned instrumenter og ødelagt opptaksutstyr for mer enn de noen gang vil klare å tjene, er Kambodsja klare for å slippe sin tredje fullengder “Year One”.
Bandet har blitt dystrere siden sist, men samtidig har de aldri vært lettere å like. Fremdeles frenetisk og hardt, tidvis seigt som maltekstrakt og med en melodisk kompetanse få forunt er de aldri blitt noen sinke i trafikken.
Skrur vi tiden tilbake til 2005-debuten “Are Your Feelings Easily Hurt”, hører vi et band som strømmer over av kreativitet og inspirasjon fra band som Converge, Refused, Dillinger Escape Plan og ikke minst lokale helter som JR Ewing og Kaospilot. I 2007 kom oppfølgeren “Marionette You Are Mine” på Norway Rat og Kambodsja ble en aldri så liten kritikerfavoritt.
Nesten 5 år etter “Marionette You Are Mine” er Kambodsja klar med “YEAR ONE”. En skive der Kambodsja har startet på nytt og lar nesten ti år med lovnader og potensiale bli samlet i en kraftpakke av desperat, intrikat og sjangeroverskridende mix av støyrock, matterock og hardcore! Noe en gammel musikkjournalist fra Nordland mener står til klassikerstatus.
DO YOU LOVE MELENA?
Musikken til DYLM holder deg på konstant tå hev, og skriker etter oppmerksomhet. Flere låter er like komplekse og utfordrende som et Zelda-spill, med omveier, snarveier og lumske bakhold. Vi snakker prog uten sverd, kappe og borg, men med popsensibilitet i refrengene og groove i bånn. Forvent nakkehårsreisning, blafring i hockey’n og spasmisk digging.
Dagbladet skrev:
“Det handler først og fremst om stemningsfull og intrikat rock, servert med finesse og en hang til komplekse, men heldigvis ikke altoverskyggende arrangement.”
Universitas skrev:
“Hele prosjektet, med gjennomkomponerte og schizofrene låter er utvilsomt pretensiøst, men nettopp dette er befriende. Plata har ingen ironiske stikk, og er helt fri for provoserende musikkhumor. Å lage en gjennomført progplate med den selvtilliten er i seg selv et mesterstykke.”
Gaffa skrev:
“Elsker? Nja, kanskje litt bare.”