Underskog

Professor i sosialmedisin Per Fuggeli er gjest i Grenseløst. Farmasien forsker på evig liv. Døden er det ingen som gidder å tenke på før det er forsent.

Hvor lenge kunne du tenke deg å leve? Samtidig som den farmasøytiske industri bruker milliarder på forskning på livsforlengende medisiner, glemmer mange av oss å omfavne livet og dermed fornekter vi på en og samme tid døden.

- Den farmasøytiske industri investerer milliarder i såkalt antialdringsmedisin. Fordi de vet at her sitter de klare i den rike verden, egoister som vi er, og er villig til å bruke mye penger på å få ekstra leveår, forteller Fuggeli.

Men døden er ingen fiende av livet. Døden er derimot uungåelig og den inntreffer nådeløst. Men vi skal være glad for at vi ikke vet når den kommer. Døden er ingenting å være redd for.

- Døden er på en måte livets kraftverk. Det at du og jeg, vi vet at vi skal dø. Vi vet at livet er begrenset, det er med på å gi livet den vitaliteten, kraft, potens som gjør at vi er glad i det, forteller Fuggeli

Nysgjærrig på døden
Fuggeli har vært syk med kreft i fire år, og er forberedt på at han skal dø om ikke så veldig lenge. Han mener alle må finne sin individuelle metode for hvordan vi vil takle det uungåelige.

- For meg har det vært en veldig hjelp det der å bestemme meg for at jeg skal ta med meg på en måte forskeren inn i døden. Ta med meg nysgjærrigheten. Ta med meg undringen. Det er ingen som vet noe om etterlivet og det blir jævla spennende å se. Det er bare en måte å finne ute det på, forteller Fuggeli, og legger til: Så blir det jo problemer med publiseringen selvfølgelig, sier Fuggeli og ler godt.

Vi innbiller oss at vi kan beskytte oss mot alt det forferdelige, men så kommer altså døden, og sier at det er ikke vitenskapen, det er ikke teknologien, det er ikke oljemilliardene som styrer her på jorda, det er jeg.

- Det får mennesket til å føle seg veldig sjelvende og liten og det liker vi dårlig. Vi liker å bli forført inn i denne innbilningen om all makt, men så kommer altså døden og minner oss på at, som kloke folk på Røst sier, høvedsmannen er et annet sted, forteller Fuggeli.

Ikke kast bort livet på bagateller
Fuggeli mener at vi mennesker trenger et fredsrom å kunne gå til og minnes seg selv på at du skal dø så kan det bli en kilde til bedre liv.

- Det kan få oss til å spørre: ja, men husk du skal dø. Jamen herregud hvorfor står jeg og spinner i den her konflikten. Hvorfor sløser jeg meg bort på bagatellene? Hvorfor går jeg i denne tomme rutinen? Døden kan på en måte bli paradoksalt en slags kilde til mer vesentlig liv, forteller Fuggeli.

Men Fuggeli vil ha en slutt på er Statens innblanding i hvor de etterlatte har tenkt å gjøre av med for eksempel asken.

- Det er en rest etter Stalin, vitser Fuggeli, som allerede har bestemt seg for hva som skal skje med asken.

Men evig liv, eller det å leve i 1000 år, er ikke akkurat noe Fuggeli trakter etter.

- Tenkt deg hvis du skal bli tusen år. Vil vi det? Hva vil det gjøre med alt som gjør livet verdt å leve nå, så kjæresten din, Charlotte, som jeg har vært gift med i 40 år, men kanskje ikke i 1000 år, sier Fuggeli og ler godt igjen.