Underskog

For halvannet år siden satt tre venninner på Lorry’s og bestemte seg for at de ikke skulle shoppe på et år. Det begynte som et veddemål en januarkveld i 2012, har vært en enorm øyeåpner for Irina Lee og ført til at hun fremdeles shoppingfri halvannet år etterpå.

– Ved å la vær å shoppe, så skjønte jeg hva det egentlig hadde gjort med livet mitt og hvor lite jeg trengte det. Så i dag så shopper jeg så å si ingenting, sier hun.

Lee forteller at hun opplevde en befriende følelse av å gå igjennom nyttårssalget da hun skjønte at hun faktisk hadde et valg.

– Det høres kanskje veldig naivt ut, men jeg skjønte at jeg ikke trengte å forholde meg til butikkene. Ikke til tilbudskatalogen i avisen og jeg trengte ikke å være redd for at jeg gikk glipp av noen gode salg, fordi jeg hadde bestemt meg for å la være.

Termen “Shoppoholiker” er et vedkjent begrep hos det amerikanske fagmiljøet, men ikke hos det norske. Irina Lee er selv er overbevist om at veldig mange bruker shopping på en usunn måte. – Hvis man skal sammenligne det med alkohol så har sikkert flere av oss, ihvertfall meg, erfaringer med at jeg har en idé om at jeg bare skal drikke to pils også plutselig har jeg drukket mye mer. Det tror jeg kan sammenlignes med shopping også, at man har en idé om at man bare skal gå å titte litt i butikkene og plutselig kommer hjem med fire handleposer.

– Problemet er at dette er noe som rammer alle, uansett om du har råd til det eller ikke. Og for de som er svakest stilt er jo kanskje problemet aller størst. Fordi de har jo faktisk ikke råd til å gå på så veldig mange sånne impulssmeller fordi det får enorme konsekvenser.

Problematisk shopping
Irina Lee har selv noen grenseløse shoppingorgier på samvittigheten, men har aldri vært noen kredittkortdame, selv om hun sier det finnes nok av dem. Lee har alltid klart å holde seg innenfor det hun har hatt råd til, men påpeker at det er et problem.

– Jeg vil faktisk si at det er et problem. I arbeidet med boken så har jeg jo sett på veldig mange andre konsekvenser av hva som skjer med grenseløst forbruk, og det har jo mye større konsekvenser enn for min lommebok, sier hun.

– Det er billigmoten og billigproduktene som kanskje utgjør det største trusselen, fordi en ting er mitt privatliv og meg og mine venner og hva vi brukte pengene våre på, men vårt forbruk har jo mye større konsekvens. Det er en kjede av ting her som alle blir berørt. Det griper inn i miljø, det griper inn i økonomi, etikk i forhold til hva slags arbeidsmiljø har disse folka som lager de plastdippeduttene i Vietnam, Kina og Bangladesh?

Irina Lee mener det kreves kulturelle forandringer her i vesten for at folk flest skal kutte ned på shoppingen,men hun tror ikke det er mulig å endre samfunnet fra toppen. Hun mener endringene må komme nedenifra, fra forbrukerne.

– Idet vi som forbrukere begynner å begynner å stille spørsmål som: Hvordan er egentlig vilkårene for de som lager disse klærne? I det vi stiller de spørsmålene, så tror jeg den bevisstheten vi forplante seg oppover i systemet.

Noe skal man bruke pengene på
Irina Lee sier hun ikke er ikke imot å bruke penger, tvert i mot. Hun tar frem eksempelet med klær.

–Alle trenger jo klær, men neste gang kan jeg jo gå til en skredder og få sydd meg en fin kjole istedenfor å kjøpe meg tre nye på en eller annen kjedebutikk. Jeg kan ta med gode venner på en restaurant eller vi kan gå på teater eller vi kan bruke penger på andre opplevelser. Å bruke penger på opplevelser er jo veldig, veldig miljøvennlig. En frisørtime Oslo kan bare produseres i Oslo. Det berører på en møte ikke verken Kina eller Bangladesh. Og de pengene som den frisøren tjener vil bli brukt her i nærmiljøet sier Lee, og konkluderer med at forbruk på på opplevelser, service og tjenester er tommel opp og kjempebra.

Forskjellen på handleliste og ønskeliste
Lee forklarer at hun setter opp alt hun øsker seg på en ønskeliste.

– Og ved å ta det stoppet innom den ønskelisten, så får jeg faktisk en sjanse til å sjekke ut: Ønsker jeg meg virkelig det… Trenger jeg virkelig det?

– I går satte jeg opp stormkjøkken på ønskelisten min, og da kan jeg tygge litt på den. Det samme kan min datter på 6 år som på et tidspunkt satte opp ”prinsessekjole i oransje og grønt” for det hadde hun sett på teve. Irina forteller at hun har hatt mange gode samtaler med sin datter på 6 år om det å ønske seg ting og det å vente på å få ting og opplevelsen av forventning. Når vi nærmer oss jul kan vi gå igjennom listen og ta en sjekk. Ok, nå har du ti ønsker, er det noen du har lyst til å stryke? For da er det større sjanse for at du får det andre du ønsker deg. Og da er det en del av de ønskene som forsvinner ut igjen.

Kurert fra shoppinghelvetet
Når veddemålet rundet år en, møttes de tre venninnene på et lite oppsummeringsmøte. Alle bestemte seg for å gå på ett år til. Selv om en av dem valgte å hoppe av i sommer, så er alle enige om at de ikke kommer til å begynne å shoppe igjen.

– Med shopping mener jeg den der impulshandlingen, billigmote og tre for to. Når jeg skal begynne å handle igjen i januar etter to år, da skal jeg se etter kvalitet, etter ting som lar seg repareres, og som jeg forhåpentligvis kan føre ene eller annen sporbarhet tilbake til slik at jeg kan finne ut litt mer av produktets opprinnelse.

Kjedebutikkene er verstingene
- Jeg har funnet ut at jeg ikke kan handle klær på en del kjedebutikker, uten og nevne navn, fordi det er ikke bra, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Selv om de for eksempel kaller kolleksjonen sin for eksempel ”eco green” så holder ikke det, for det er ikke bra. Det har jeg skjønt. Kanskje jeg da skal bruke ganske mye mer penger på et plagg, men vite at det er en OK kvalitet, og vite at det er produsert på en ordentlig måte.

Det kreves en enorm, kollektiv bevissthetsendring.
–Alle må bidra, vi kan ikke fortsette sånn som vi holder på og vi shopper oss i hjel hvis vi ikke gjør ganske drastiske tiltak. Så ambisiøs er jeg da, sier Irina og ler.

–De store kjedene kommer til å avgå med døden hvis folk slutter å handle der, de trenger ikke å foreta seg noe som helst, det er vi som må gjøre jobben.

–Folk er villige til å betale for kvalitet, det er jeg sikker på. Jeg er ihvertfall villig til å betale for kvalitet.