Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

De andre er ikke som henne. Selv om Mathea ikke har hatt mye med andre mennesker å gjøre, har hun skjønt dette. Hun synes i grunn livet med mannen Epsilon har vært nok, og mens han har vært på jobb i Statistisk sentralbyrå, har Mathea vært hjemme og bakt pikekyss og strikket øre­varmere. Da Epsilon dør på sin første dag som pensjonist, rammes Mathea av en stor sorg. Hun er plutselig helt alene i verden. Hva om hun selv dør før noen vet at hun har levd? For hvilke spor har hun egentlig etterlatt seg her i livet? Kan man være redd for dø samtidig som man er redd for å leve? Mathea bestemmer seg for å grave ned en tidskapsel, hun finner frem brudekjolen igjen – og kanskje noen vil spørre henne om hva klokka er?

Forestillingen om den aldrende og ensomme Mathea Martinsen er et mestermøte mellom regissør Margreth Olin, forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og skuespiller Anne Marit Jacobsen. Det hele startet med at Anne Marit Jacobsen leste den prisbelønte boka, ringte forlaget og sa: Dette må jeg gjøre. Siden jobbet hun og Skomsvold fram et utkast til manus. Da Margreth Olin ble koblet på, var trioen komplett. Rollen som Mathea er som skapt for en av vår tids mest erfarne skuespillere. Minner og nåtid glir over i hverandre, en sjelden tragikomedie trer fram.

Det handler om ensomhet i tosomhet. Om redselen for å bli sett og redselen for ikke å bli sett. Mathea Martinsen har et humoristisk og nådeløst blikk på seg selv og livet, hun tør å møte seg selv i all sin utilstrekkelighet. Med dette får Margreth Olin jobbe med noe hun virkelig kan: å vise menneskets sårhet og ensomhet, men også styrke og storhet.

Legg til ekstern kalender…