Underskog

Maleri, skulptur, tegning
10. januar – 9. februar 2014
Vernissage fredag 10. januar kl 19:00-21:00

Cold reading er en teknikk som brukes av sjarlataner. Synske bruker metoden for å gi inntrykk av at de vet noe om en fremmed. Fenomenet er gjort til TV-underholdning i Åndenes makt, men blir også påstått å dominere akademia.

I Sverre Bjertnes’ (1976 ) nye utstilling er grensesetting mellom sannhet og fiksjon ikke et mål, men et paradoks. Den New York- og Fredrikstad-baserte kunstneren hadde nylig stor suksess med sine utstillinger i White Columns og James Fuentes i New York. I Galleri K viser han malerier, tegninger og skulpturer som behandler konkrete gjenstander og sterke minner.

Et merkelig, modernistisk verk slår an tonen i Sverre Bjertnes’ utstilling. Bildet ligner på norsk 50-talls abstraksjon, og kan på avstand se ut som et “skogbunn-maleri" av Jacob Weidemann. Men det er ikke naturens farger som danner den påtatt pastose overflaten, og det er ikke organiske former som skaper den forrykte komposisjonen. Alt i bildet er feil. Feil i forhold til idealet som skapte dette bestemte bildespråket, og feil som “godt maleri”. Bildet er i alle fornuftige forståelser av modernismens formale kvaliteter helt ute på viddene, og det vet selvsagt Bjertnes. Så hvorfor ligner det på 1950-tallets trauste norske skogbunnsabstraksjon?

Bildet sier noe interessant om hvorfor vi ser, og tenker, som vi gjør. Den hyperskolerte Bjertnes gjorde seg bemerket som sin generasjons mest teknisk briljante figurative maler allerede på 1990-tallet. Her skaper han et anarkistisk, parallelt univers der vi er vitner til en tilstand som kunne ha vært, dersom historien hadde utviklet seg annerledes.

Den tidlige franske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, mente i motsetning til den senere Charles Darwin at alle organismer hadde en iboende væske som forandret organismene under deres livsløp. Bjertnes’ serie med 30 tegninger kalt Nervous fluid, er oppkalt etter denne foranderlige væsken. Nyere DNA-forskning kan sies å ha nærmet seg Lamarcks eksotiske idé, i det at epigenetikk åpner opp for alternative forståelser av DNA-molekylers oppførsel. Det “misforståtte” Weidemann-sitatet er en intelligent kommentar, og et slående, visuelt dilemma. Alt er “feil”, men likevel er bildet ferdig. På tross av at det bryter mot konvensjonene vi tillegger tradisjonen vi tror at bildet tilhører. Kan vi se bildet på en kvalitativt annen måte, som vil yte det rettferdighet? Dersom det finnes noe svar, så er de kanskje i Bjertnes’ tegninger. De er dels skisseaktige, men detaljer er presist modellerte med moderne og før-moderne teknikker.

Fotorealistiske malerier av et snapshot fra en trafikkulykke, filmstill av den sovjetiske filmregissøren Andrei Tarkovskijs siste film Offeret og et sterkt forstørret, tilkludret passfoto av den eksentriske unge kunstneren Ben Allal, skaper en meningstung bakgrunn for Bjertnes’ kanskje viktigste anliggende. I et maleri som baserer seg på et foto av den selvlærte, bejublede ekspresjonisten Francis Bacons atelier, fornemmer vi at Bjertnes’ ambisjon er å si noe substansielt om kunsten.

Det tidligere “klassisk-figurative” vidunderbarnet Bjertnes romantiserte den tragiske outsideren, ofte personifisert av seg selv. Den modne Bjertnes viser at hans kunstneriske prosjekt er å søke etter noe som er større enn han selv. Likevel går det en tydelig linje fra hans tidlige arbeider til denne utstillingen. I blikket til mannen som hjelper med å bære en båre i snapshot’et etter trafikkulykken, føler vi en umiddelbar, dyp og menneskelig erkjennelse.

Utstillingen varer til søndag 9. februar.
For mer informasjon, kontakt Galleri K på 22 55 35 88 eller [email protected].