Underskog

Bente Stokke

Bente Stokke forholder seg ikke til tegning som en spesifikk kunstnerisk teknikk, men som en holdning og en idé, noe som først og fremst blir utført kroppslig og på den måten synlig. Som tegner kan hun ikke betraktes uavhengig av sine skulpturelle verk. Begge er uavbrutt forbundet med hverandre. Stokkes kunstnerskap må sees som et hele som er utviklet ut i fra en idé om tegning.

Hun setter på prøve om det er mulig å forestille seg et endeløst rom og en endeløs tid i dette. I atelieret hennes står det en overdimensjonal tegning fullstendig overtrukket med grafitt. Det finnes ikke en ledig flekk hvor det hvite papiret ville kunne skinne gjennom. Den høyre og venstre kanten er rullet inn slik at man får inntrykk av at den synlige delen av bildet ikke er dets avgrensing. Ved lysets refleksjon på grafitten oppstår en lett irrisering. Ikke på noen måte henfaller bildet i et altoppslukende mørke hvor alt lys er slukket. Derimot ser man strukturer, bevegelsesretninger og punkter. De er omgitt av en aura, et lett skinn.

Bente Stokke er blitt kjent for sine store og romgripende aske- og støvinstallasjoner. Ut av dette «fattige» materialet, skitten og smusset, har hun lokket frem estetiske kvaliteter. Det tegnede og lineære momentet synes ikke å spille noen rolle her. Flatene som griper an rommet kommer i forgrunnen. Det grå i det grå, den tause materialsatsen, det flyktige og det fragile er karakteristisk. Likevel finner man også her en spesiell tanke om tegning. Ikke bare tilsvarer den materielle substansen av støv og akse teningens grafitt, men også omgangen med den åpenbarer et tegnerisk anliggende. Det finnes linjer i glassflatene dekket med støv, tegnet med fingeren, gjennom det å ta vekk – en negativtegning som ikke har oppstått ved å påføre materie, men ved å utradere den. Ved å fjerne substansen oppstår tegningen. Slik kan man forsøksvis identifisere gjenstander; te- eller kaffekanne, krakk, colaflaske. Det bildebærende glasset blir på disse stedene klart og gjennomsiktig. Men kan se igjennom tegningen. Det finnes et før og et etter. Tegningene eksisterer så å si i et intet.

Hos Bente Stokke er tegning som aksjon og kroppslig bevegelse også alltid et umiddelbart uttrykk for en tankemessig bevegelse, som ikke vil holde seg innenfor de klassiske sjangerformene. Grensene blir overskredet, selv om forsøket trues med å mislykkes. Tegning er en ide, ikke så mye et verk, som lar seg redusere til et materielt moment. Bente Stokke gjør noe grunnleggende tydelig for oss: en antropologisk konstant. Tening betyr overrekkelse. Mennesket setter tegn og etterlater spor. Hver tegning markerer et maktområde. Tegning er en mønstergyldig egenerfaring og identitetskonstituering – sjelden blir det så tydelig som i verkene til Bente Stokke.

Utdrag Ferdinand Ulrichs essay «Tegning som prinsipp for kunstnerisk handling hos Bente Stokke» (Bente Stokke, «Projects 1982 – 2012», Kerber Verlag, 2012).

Esther Maria Bjørneboe

Et annet sted

- Gjennom blikket tilegner jeg meg erfaring; min interesse for arbeidet med billedflaten kommer av et behov for spissing og reduksjon av nettopp denne persepsjonen og fortolkningen jeg har av verden rundt meg, sier Esther Maria Bjørneboe.

Det siste bildet i en serie av arbeider er alltid en fortsettelse inn i neste serie, forklarer hun. Denne vandringen fra bilde til bilde gjør at hun forholder seg til en relativt streng malerisk tematikk som refererer til hukommelse og erfaring, samtidig som daglige behov og inntrykk spiller inn.

Esther Maria Bjørneboe har den siste tiden kompositorisk innført en form for horisont i maleriene sine. Motivasjonen bak de formale valgene er ønsket om å sette fokus på den innholdsmessige lesningen av maleriet som natur i seg selv; maleriet som sted, parallelt med hva vi ellers omgir oss med.

Komposisjonene er på sett og vis fremdeles abstrakte, men ved bruk av repetisjon, retning og dybdevirkning i fargesammensetningene, nærmer maleriene seg beskrivelser av landskap. Det er denne vekslingen i hvordan vi leser maleriet hun ønsker å understreke og om mulig skape en dualitet i fortolkningen; noe er gjenkjennelig og på samme tid fremmed.

Bjørneboe benytter i disse arbeidene en teknikk hvor hun maler på baksiden av polycarbonatplater (en pleksiglassvariant). Det vil si at maleriets forside blir speilvendt ut fra hva hun maler. Resultatet er at polycarbonatplatene virker som en ferniss, en hinne for fargene som er påført bak på platene. Dette medvirker til at lyset trenger inn i platenes overflate og ”løfter” fargens tilstedeværelse og gir den dybde.

Kristin Aarnes

9 MOTHERS

Kristin Aarnes lager maleri-installasjoner for å uttrykke sitt eget verdensbilde.

Hun setter sammen fragmenter fra natur og kultur til store komposisjoner i utstillingsrommet.
Det kan være uregelmessig utskårne malerier, malte stokker, tegninger, tekster, knokler, religiøse og kulturelle symboler eller ting fra dagliglivet.

Opplevelser fra andre kulturer, som har sterkere bilder og språk enn vår egen, har påvirket henne sterkt, og reiser i India har revolusjonert forståelsen hennes av kunst og liv.
Bilder og ting er som ord i språk i Aarnes’ kunst, nye sammensetninger gir ny mening, alt forgår og oppstår på nytt.

Utstillingsperiode: 16. januar – 9. februar.