Seigmen + supp.: Dunderbeist

[Bilde]

Seigmen var lydsporet til 90-tallet for mange. Deres særegne og upolerte sound skilte dem markant fra det meste her hjemme, men traff tidsånden perfekt da grungerocken eksploderte, uten at de egentlig var en del av denne bølgen. Gitarvegger og dynamikk blandet med en solid dose popsensibilitet var som tatt ut av læreboka til Kurt Cobain, men den mørke, nordiske melankolien og viljen til å kle på seg en rolle på scenen pekte i en helt annen retning.

Det brede publikum fikk los på Seigmen i 1994 etter deLillos-coveren «Hjernen er alene» og ikke minst albumet «Total», av mange regnet som Seigmens mesterverk. Det store gjennombruddet kom imidlertid året etter med albumet «Metropolis» og singelen med samme navn. 20 uker på VG-lista, Spellemannpris og rundt 80.000 solgte album og singler løftet Seigmen til øverste nivå i norsk rock. Albumet etter, «Radiowaves» fra 1997, gikk også rett til topps på VG-lista. Overraskende ble dette bandets svanesang før de gikk hvert til sitt i 1999. Det som kanskje definerte Seigmen enda sterkere enn deres særegne sound var evnen til å gjøre hver eneste konsert til en unik forestilling. Med sin bevisste effektbruk, unorske image og en nærmest teatralsk tilnærming til livesituasjonen, satte de en ny standard for livekonserter her hjemme.

Legg til ekstern kalender…