Underskog

«03:08.38 TILSTANDER AV UNNTAK»
Opptakt og invitasjon til Lyttepost Bergen / Lyttepost Trondheim / Lyttepost X

22.juni 2019 kl 14:50 (NB! Oppmøte presis!)

​Når de som deler øyeblikkets kunst ikke er på samme sted.

En gammel sannhet har alltid vært egnet til å bygge bro over teaterets ellers så stride innbyrdes fronter: En teaterforestilling er alltid unik. Den skjer i realiteten kun én gang, for dem som er til stede i det samme rommet, samtidig. Slik er teatret øyeblikkets kunst framfor noen. Og slik er teateret også det sosiale rommets kunstform. Dette gjelder i høyeste grad også premieren på Transiteateret-Bergens nye «03.08.38 Tilstander av unntak» som nå, etter en serie av etyder i Frankfurt, Fjaler, Bergen og Trondheim, har nådd fram til sin første fullskala versjon under Festspillene i Nord-Norge 22.juni. Når denne forestillingen likevel skiller seg fra scenekunstens «normaltilstand», er det ikke fordi den legger disse kvalitetene til side, men snarere fordi den forsøker å tøye og strekke i de etablerte begrepene om teater som det «å være til stede» og «i samme rom».

Lyttepost Trondheim / Lyttepost Bergen / Lyttepost X

For denne forestillingen finner nettopp ikke bare sted i festspillbyen Harstad, men også ­­– og samtidig – på to andre steder: I «Kontrollrommet» på NTNU i Trondheim sitter 22.6 publikum sammen med aktive utøvere i forestillingen. Og på Kunstnerhuset «Wrap» i Bergen, åpnes dørene nøyaktig på samme tidspunkt som det samme skjer i Trondheim. Dette er altså ikke streamet teater; fordi ingen av rommene befinner seg utenfor, eller bortenfor teaterrommet, men er selv selvstendige deler av forestillingens utvidete scenografiske møtepunkt. Derfor er dette heller ikke et forsøk på å «individualisere» teateropplevelsen i det digitale jenterommets tidsalder. Derimot spørres det med nysgjerrighet: Hva betyr det nå egentlig, i vårt øyeblikk av historien, å være «til stede» «samtidig» og i «samme rom»? Og hvilke muligheter gir forsøket på en utvidelse – en slags sosial og digital desentralisering av scenerommet – for fortellingen, for samspillet mellom spillere og publikum, og – ikke minst – mellom publikum og publikum som samler seg om det samme, i samme rom, på ulikt sted? Den som velger å logge seg på, og å være til stede, enten alene eller sammen med andre, får selv være med å avgjøre.

II

Rekonstruksjon av en ettermiddag: innsiden av unntakstilstanden

Snart har det gått åtte år – det er allerede historie:

En tidslinje strekker seg gjennom et reisverk, bygget opp som en installasjon av tre, kamera, instrumenter, løypestrenger, båndspillere og små og store høyttalere. Sekund for sekund, minutt for minutt, rekonstruerer et team av tegnere, musikere og filmkunstnere, tiden det tok en ung mann å sprenge et norsk regjeringsbygg for så å henrette unge sosialdemokratiske politikere på en sommerleir. Ulikt filmer om Breiviks aksjon, eller teaterstykker som leser opp fra manifestet, arbeides det her ikke retro- men på sett og vis prospektivt; hendelsene forsøkes rekonstruert «forfra», fra kjeden av øyeblikk da ingenting ennå var klart, og ingen visste helt hva som var i spill, hva som var viktig og ikke, hvem som skulle komme til å stå bak, og hvordan utfallet av denne fredagen skulle komme til å bli.

Men sommer-regnet faller tungt.

Over FM-nettet sendes innslag om sirkuselefanter.

Det meldes om en badegjest som har sovnet på gulvet og tettet en sluk på et hotell i Grimstad.

På et varmt kontor, i en vestnorsk regn-by, sitter en relativt ung mann og forbereder en teateroppsetning.

På Utøya avslutter en tidligere norsk statsminister sitt opphold – før planen.

Unntakstilstandens dramaturgi?

Så, klokka 15:25.22 eksploderer det. Men selve dramaet skal ta tid. Meldinger og feilmeldinger begynner å tikke inn. De er ment for å beskrive, men plukkes opp, videreformidles, og blir med det selv til inngripende handlinger som igjen skaper nye situasjoner, ny virkelighet:

Kl. 15:54.07: «Det har vært en eksplosjon til!»

I ulike redaksjoner, finansiert på ulike måter, responderes det ulikt. Noen har en kriseplan, andre har bare seg selv og sine ferdige spillelister:

Kl. 15:34: «It´s a final countdown» av Europa.

Kl. 15:53: «Earth song» av Michael Jackson.

Klokken 15:51 starter spekulasjonene. Gradvis oppstår behovet for svar, og ekspertene kler seg opp i rollen og kalles på scenen. For noen må jo vite! Først på norsk, så på engelsk, tysk, fransk og spansk – spekuleres det. I denne veven av reaksjoner, nasjonale og overnasjonale, anes konturene av en unntakstilstandens dramaturgi. Den kan – tror jeg – si oss noe om hvordan vi reagerer, ikke etterpå, men midt i en slik tilstand, hvor ingen ennå kan vite sikkert om omfang, årsak og motivasjon; hvor spekulasjoner går i alle retninger, fordi verden trenger svar; hvor Facebook-bilder byttes ut med norske flagg; nasjonal symboler som så – senere – like kollektivt tas ned igjen og erstattes med de gamle; hvor det fortrengt politiske får spille seg ut på gateplan og i sofaer; hvor valg, store og små, må tas og begrunnes – der og da; hvor pauser og stillhet blir skrikende. Kanskje kan det kunstneriske søket etter en slik unntakstilstandens dramaturgi spore opp det den politiske hverdagen, normaltilstanden, visker ut. Og kanskje kan «03:08.38» bli et slags beredskapsetater – jeg mener, forberedelser opp mot de tilstander av unntak som med sikkerhet ligger foran oss?