Underskog

Vennligst merk: forestillingen til Sayeh Kazemi bruker et stroboskoplys. mer tilgjengelighetsinformasjon finner du nedenfor.

MER OM KUNSTNERNE:

Gauak (Argentina/Baskerland/Tyskland)

Naia Burucoa (Baiona – Baskerland) og Lea Marie Uria (Lomas de Zamora – Argentina) møttes i Berlin og begynte å snakke om å spille musikk sammen akkurat i et øyeblikk hvor Lea Marie prøvde å rekonstruere historien om sine baskiske forfedre. Hun “fant” dem (eller de “fant” henne, takket være Naias hjelp) og så skapte de sammen Gauak (“netter”), en elektro-eksperimentell duo der alt synges eller sies på baskisk, om ting som (skeiv) identitet, transness og natur.

Gauak er i Bergen for å spille inn et dobbeltalbum under et gjesteopphold på BEK – Bergen Senter for Elektronisk Kunst, som skal presenteres under Prøverommet på Østre. Gauak (netter) er en oppfordring om å få slutt på den fastlåste situasjonen med et vakkert og eldgammelt språk som var forbudt i flere tiår og som nå kommer tilbake til livet i sin fulle energi. Egun (dag) er en samling feltopptak på natursteder/steder rundt Bergen, hvor vi kunne tenke oss at det ble snakket baskisk for første gang. Det henger også sammen med ideen om å finne igjen en identitet som ble fortrengt og som skulle gå tapt.

Wow Sailor med Human Trance Moniker (Norge)

Wow Sailor er navnet på soloprosjektet til musiker, komponist og produsent Kim Reenskaug. Wow Sailors debutalbum Happy Fear ble utgitt på Dugnad Rec i oktober og er komponert, spilt inn og mikset av Reenskaug som vever sammen et auditivt stoff av feltopptak, samples og synther og skaper et atmosfærisk, emosjonelt og meditativt landskap. På Prøverommet skal han utforske materialet i et mer improvisert sett i soloformat. Med ham er også billedkunstner Human Trance Moniker, som skal lage videoprojeksjoner.

Vilde Vengnes (Norge)

I prosjektet ‘Øde Jeg’ er Vilde bekymret for ensomhet og skriver: “De siste fem årene har jeg sett på meg selv og mitt forhold til ensomhet gjennom en skuespillerutdanning som vektla samarbeid og ærlighet, og en pandemi som tydeliggjorde hvor mye mer avhengige jeg er av folk, venner og ukjente, enn jeg trodde jeg var. Og videre derfra vandret tankene mine til andres forhold til ensomhet; hvordan forholder de rundt med seg til det? For meg koker det hele ned til alle de ulike formene av positiv intimitet som finnes omkring oss til en hver tid, og da den tidvise mangelen på det. Dette kan være alt fra å være med de man er glad i til å få et varmt smil fra kassadamen på Kiwi-en”. Som svar på dette og gjennom bruk av Lecoq-teknikk, musikk og lys, er Vildes mål i ‘Øde Jeg’ at publikum skal “forlate teatret med en varm følelse i brystet, og føle seg to kilo lettere”.

Merk: De muntlige delene av denne forestillingen vil være på norsk.

Mer om Vilde: “Jeg er 25 år gammel født og oppvokst i Stavanger og har drevet med skuespill siden jeg gikk i 3. klasse. Det var først på videregående Stavanger (Katedralskole avdeling Bjergsted) at jeg ville satse på skuespill som mitt yrke. Jeg hadde da et friår hvor jeg fikk møte mange lokale artister og musikere, og begynte å komme inn på gatekunst, technomusikk og mange forskjellige alternative kunstuttrykk. Etter friåret studerte jeg en Bachelor i skuespill ved Nord Universitet (tidligere kjent som HiNT, Høyskolen i Nord Trøndelag). På grunn av pandemien var det ikke mye arbeid, men det fikk meg til å satse på andre lidenskaper en periode: kostymearbeid og salg av vintageklær. Da skjønte jeg at jeg ville jobbe akkurat nå Jeg skulle lage mine egne ting, og jeg måtte virkelig tenke på hva jeg ville lage og hvorfor. Hva kan jeg si at jeg faktisk trodde på? Derfra kom prosjekter som ‘Øde Jeg’, prosjekter som har en dyp personlig tilknytning.”

Sayeh Kazemi (Iran/Norge)

I prosjektet ‘Shapeless’ skriver Sayeh: “Jeg skal teste ut en forestilling som utforsker det intrikate forholdet mellom makt og legemliggjøringen av nytteløshet og ubrukelighet i kropper. Målet mitt er å avdekke den dype naturen til denne nytteløsheten og fremheve hvordan makt, som et formløst enormt nettverk, påvirker og definerer livene våre. Forestillingen søker å utfordre narrativ og innebygd politikk, og viser frem det transformative potensialet ved å gjenvinne byrået gjennom uttrykket av nytteløshet. Ved å bryte fri fra forhåndsdefinerte roller og omfavne meningsløshet som en handling av motstand, mitt mål å forstyrre maktdynamikk og stille spørsmål ved samfunnsgrunnlag. Ved å engasjere deg fysisk i installasjonen kan du oppleve den håndgripelige representasjonen av makt og nytteløshet. Du kan berøre eller manipulere ledningene.”

Utøvere: Marius Nilsen, Alexandra Line Vargas og Sayeh Kazemi. Musikkprodusent: Rayan Kazemi.

Sayeh Kazemi (Nejatiankazemi) er en iransk kunstner og aktivist med en bemerkelsesverdig karriere innen performancekunst og skuespill. Hun studerte teater i Iran, hvor hun dedikerte seg til å finpusse ferdighetene sine og levere autentiske forestillinger på tvers av forskjellige roller. I et forsøk på å utvide sin kunstneriske horisont, studerte Sayeh pedagogikk i Norge, og fordypet seg i barneteatermiljøet. I år skal Sayeh studere en mastergrad i Fine Art Performance ved KMD. Med fokus på å utfordre grensene mellom teater og performance, har Sayeh som mål å utforske maktdynamikken som er gjennomgripende i samfunnet, Power as Ubiquitous.