After anger and rage comes sorrow and shame av Monica Winther
fredag 23. februar 2007 kl. 23:55 på TAFKAG (The Artspace Formerly Known As Galuzin) og ett annet tidspunkt
AKT 2 av SHE WHO WALKS ALONE
Fredag og lørdag 23. og 24. Februar fra Midnatt til soloppgang. (Natt til lørdag og natt til søndag)
Dere kom. Noen tok inn noe. Andre tok ikke inn noen verdens ting. Timer kunne gå før dere forsto at man ikke kan fordra dette. Samtlige ble observert, studert og tolket Mange ble forkastet, men samtlige ble protokollført i påvente av framtidige studier av den retardertes psyke.Ville du forstå noe? Hva som var skuespill og hva som var virkelighet. Hvorfor det var kunst og hvordan du skulle lese den. Intensjonen ble utydelig. Dette fungerte definitivt ikke. I veien for sin egen tolkning. Man var her jo tross alt bare for festen. Du ville kanskje underholde selv? Litt flaut var det. Men hva var det egentlig du hadde forventet?
After anger and rage comes sorrow and shame
På Fredag kl 2400 kommer 2. akt. Kveldens forløp vil være utilgjengelig fram til du atter en gang stiger inn i det du trodde var min mørke, fuktige hule. Slutten er kommet. Nå som min verden har falt for så å gjennoppbygges. Jeg synker død i mot jorden. Skjør som det tynneste glass. Sjel svart som blekk. Mitt hjerte er sunket sammen som en prompepute. Nettopp tømt for luft. Jeg angrer. Min sorg er deres avmaktens teater. Galleristene har blitt redusert til nuddelbærere. Velkommen til min verden.
This is my art. And if you don`t like it… Get the fuck out of here.De fleste er gode nok (aldri best), fordi det å satse på best vil mest sannsynlig bare resultere i godt nok. Nederlaget er et faktum. Det middelmådige. Det sikre kort.
Som lykkepillen
Men aldri som posesoppen
Monica Winther
TAFKAG
Youngsgt 6
0181 Oslo