Underskog

BUILD NEST, SLEEP

Bygg et reir, sov, er navnet på dette ferske bandkonseptet, som ga ut sin første ep på Tiller-baserte, og trønderske, How Is Annie Records, på morrakvisten i 2006.

Trioen startet opp i september 2005, og består av Morten Samdal, også kjent som Morfar og trommestikketrollmann i fantastiske Youth Pictures Of Florence Henderson; Notodden-gutten Vebjørn Møllenberg Guttormsgaard på vokal, bass og gitar, som har samtidige prosjekter som Haust og Ned løpende; og Trondheim-gutten Andreas Schille på gitar, bass og vokal.

Historien bak dette rocka sammentreffet startet med at Morfar flyttet til Kabelvåg. Der traff han de to nevnte poder ved Nordland Kunst og Filmskole. De to var klare for å starte et støyrockband, og hadde allerede gjort mange låter klare på forhånd, i beste fjernsynskjøkkenstil. Imidlertid, ideer og låter kom ikke lenger enn til kassegitarstadiet.

Med Morfar med på laget forandret dette seg selvsagt. Morfar er en liten geniklump som får til det meste innen rocken, enten han er med i et postrockkollektiv, gir ut elektronikaplater på egen hånd, eller gir band som vil gi ut stoffet sitt en hjelpende hånd. Morfar ledet de to andre til Audun Hoem Hagen i How Is Annie Records, og resultatet ble en ep med 8 låter og en total spilletid på nesten 22 minutter.

Build Nest, Sleep har laget en plate som bråker, som tidvis river i øregangene, en plate uten pålegg og sminke, en plate som krever lytting, men den er utrolig flott likevel, for den er laget for alle oss som elsker sånn rock. Men der mange andre bare hører støy, hører jeg vakker musikk. Ikke vakker fordi jeg klarer å transformere støy til vakre melodier med sukker på toppen og eggeplomme på nesa, men fordi hjernen min på en deilig måte lar støyet synke inn i nervesystemet, fordeler støyet til passende sanser og kroppsdeler, og smelter det sammen med det som trenger seg frem bak støyet.

For bak denne veggen av Sonic Youth-, Hüsker Dü- og …you will know us by the trail of dead-aktige støyrockutslipp finner vi vakre og skjøre melodier, og ikke minst blåfarga lydorgier som kan smelte en stivfrossen lyktestolpe om til ei festkledd budeie under Vøringsfossen. Kanskje den samme budeia som knuste Vebjørns hjerte under låtskrivinga hans, slik at han lagde tekster og låter som bobler over av følelser og gråtkvalte utbrudd.

Platas mest emosjonelle parti inntreffer på slutten av “Stop thinking”. Vi hører en sorgtung vokalist som utleverer sine følelser gjennom mikrofonen, og partiet minner mye om “See me, feel me” med The Who fra rockeoperaen “Tommy”. Og det mange slike partier på plata, men ofte er det en gitar som gjør jobben, en rastløs, skjelvende, trist gitar, som blir avbrutt av kaskader med støy.

Når jeg tenker meg godt om, noe som ikke skjer for ofte, da jeg får hodepine av det, så tenker jeg på tidlig Pavement, til tider, men enda mer Dinosaur Jr. Vokalen, eller måten den blir fremført på, minner om herlige J Mascis i nettopp Dinosaur Jr, bare mye mer sår og intens, og altså mikset med støyrock i stedet for Dinosaur Jr.’ småsure skranglerier. Uansett, for oss lyttere som elsker råtappet rock med masse dype, triste vibber kledd i et støyinferno så er jo bare en fordel at damer dropper låtskrivere, for da skriver de så fine låter, med masse feel.

Etter å ha hørt på denne plata et ukjent antall ganger kan jeg finne kun en eneste låt som kjeder meg en smule. Det blir jo for dumt å nevne den, jeg burde jo ha nevnt alle de bra først, og jeg har vel bare nevnt en. La meg nevne et par til: “Ice cream” for eksempel. Den starter moroa. Det skjærer i en gitar, vokalen er lavt mikset i lydbildet, men dels skrikende likevel, langt der inne. Det går mye i moll, blått, en sonisk spikermatte med nydelige tulipaner. “This is me” bør vel også få noen ord, ikke minst det hårreisende deilige dobbeltgrusomme sologitarspillet.

Den siste låta må også trekkes frem, den alternative låta på plata, “She’s got red hair like lightning from heaven”. En suveren låt. Den er roligere enn de andre, en skikkelig småsur, lekker, hjertevarm indierocker. Bandet burde spille inn flere sånne låter. Låta er en portal som åpner seg inn til en ny dimensjon for dem. Støyet har veket til fordel for skrangling, og jeg elsker det.

Build Nest, Sleep: det støyete, skranglete, gråtende kosebandet som lager rock for de som har et såret hjerte bankende utenfor kroppen og for de som elsker å åpne en Nordlandspils i stua på en fredags ettermiddag med skrudd rock på full guffe direkte inn i kroppens åpne porer.
-www.rockeweb.com

MORFAR

er meg.

www.myspace.com/morfarmannen

Vi tar også med hele how is annie katalogen og varter opp med ennå finere priser enn vanlig:)