Underskog

Mellom den 24. november og 21. desember 1898 ble det i Roma avholdt en ‘Internasjonal konferanse for sosialt forsvar mot anarkismen.’ Tilstede var mer enn 50 representanter for samtlige europeiske statsmakter, herunder Tyrkia. Konferansens formål var å samordne de enkelte landenes innsats overfor den anarkistiske bevegelse, både ad lovens vei og gjennom politimessige, teknisk-administrative foranstaltninger. Romakonferansen var kulminasjonen på et mangeårig, diplomatisk arbeid for å stable på benene en internasjonal koordinering av kampen mot anarkismen, som skiftesvis hadde vært ledet an av Spania, Russland og Tyskland – alle uten nevneverdig suksess. Dette forandret seg etter Romakonferansen, og kampen mot anarkismen kom til å få betydning for arbeiderbevegelsen i almenhet og de anarkistiske fløyene av den i særdeleshet.

Anti-anarkismen er et underbelyst og lite kjent tema innen historieforskningen, både internasjonalt og i hjemlig, skandinavisk sammenheng. Myndighetenes kamp mot anarkismen kom til å markere begynnelsen på slutten for den klassiske kapitalismens liberale fase, med hensyn til bl.a. grenseovervåkning og innvandringslover, og fremskyndet dessuten bruken av nye overvåkningsmetoder som fotoalbum, “antropometriske” målinger, fingeravtrykk og internasjonal informasjonsutveksling. Det er dessuten ukjent at de skandinaviske landene stilte seg på side med de mest reaksjonære regimene i Europa, som da de seks år senere undertegnet en hemmelig protokoll for intensivering og videreutvikling av kampen mot anarkismen, på en tysk-russisk konferanse i St. Petersburg. Protokollen herfra var langt mer kontroversiell, og hadde ved sin undertegnelse den 14. mars 1904 kun tilslutning fra kontinentets autokratiske regimer – samt de skandinaviske landene.

I Frihetlig forums tredje møte denne høsten vil Jonas Bals presentere noe av konteksten for myndighetenes kamp mot anarkismen, og diskutere anarkismens rolle i den datidige arbeiderbevegelsen. Han vil også drøfte hva myndighetenes rolle egentlig besto i, og hva som forårsaket det internasjonale samarbeidet. Endelig vil han forsøke å trekke noen paralleller til vår egen tids “krig mot terror,” det europeiske politi-, grense- og sikkerhetssamarbeidet i EU, og opprettelsen av et nytt, sikkerhetspolitisk trusselbilde.