Underskog

Når tiden ikke leger alle sår, hva gjør den da?

Hva gjør mennesket i møte med smerte? De famler etter en mestringsmekanisme. En masterplan som skal fri sjelen fra klaustrofobiske minner – drønnende ekko fra møtet med menneskets bestialske sider. Men hva skjer når løsningen er blitt en tvangstrøye, og man plutselig blir forsøkt avkledd?

Unge Hanna (Sarah Polley) har funnet formelen. Hun har skrudd av. Bokstavlig talt. Høreapparatet hjelper henne med det – å lamme sansene, som igjen bedøver en hel personlighet. I et tilsvarende blekt landskap på de britiske øyer lever den stillferdige kvinnen et tilbaketrukket liv. Hennes vesen og hverdag er blitt like monoton som maskinenes støy på fabrikken der hun jobber. Slik har det vært i fire år. Non stop. Helt til sjefen plutselig gir henne den overraskende oppgaven: Ta deg fri, dra på ferie til Syden!

Motvillig reiser Hanna, til kysten. Hun velger en klassisk fish & chips riviera hvor regnet pisker en i ansiktet og tåken smuldrer konturene av horisonten. Der ute i havgapet, på en oljerigg, ligger plattformmedarbeider Josef stygt forbrent i kjølvannet av en dødsulykke. Hanna overhører en mann prate om tragedien og er raskt ute med å påta seg jobben som sykepleier.

Josef (Tim Robbins) gisper etter livet, og samvittigheten. Han er blitt midlertidig blind og tilnærmer seg Hanna på både frekt og freidig vis. Selv tviholder hun på det tause og innesluttede hun har funnet frem til i seg. Men det skal bli utfordrende å holde fast ved strategien i de verbale kastene fra pasienten. De er nemlig forførende, for sannheten.

Oljeplattformen hviler majestetisk i havet. På finurlig vis rykker dens ørsmå bevegelser ved livet til alle som befinner seg på den. Persongalleriet på boreriggen byr på livlige og humoristiske sider ved livet. Det skjer blant annet i møtet med plattformsjefen (Sverre Anker Ousdal) som blir svimmel på land, en oseanograf som teller bølger, en spansk gourmetkokk med alle verdens hjørner som utgangspunkt, og et par forvirrede karaokestjerner (lydsporet forøvrig er formidabelt).
Det vakre paradokset folder seg ut idet Hanna tørr å lette på sløret, nettopp i møtet med det særegne og komplekse mannssamfunnet. Ikke bare våger hun å la ganen få ta del i kokkens fortryllende retter. For første gang tørr hun dessuten å smake på ordene som vil avsløre hennes hemmelighet for mannen i sykesengen. Det skal vise seg at også han bærer smerte, større enn dit øyet rekker.

Samspillet mellom Sarah Polley og Tim Robbins gnistrer med sine fengslende dialoger. Klimakset forløser. Det gjør så vondt at det gjør godt. For det er her, idet språkets forløsende kraft tar tak, at mestringsmekanismer blir overflødige og gir slipp.

Den spanske regissøren og manusforfatteren Isabel Coixet gir oljeplattformen navnet ”Genefke”. På kreativt hengivent vis leder hun slik oppmerksomheten til filmens inspirasjonskilde, den danske legen Inge Genefke. Inge Genefke har høstet internasjonal annerkjennelse for sitt arbeide med torturofre gjennom 30 år, og har stiftet de to verdenskjente institusjonene Rehabiliterings- og Forskningssenteret for Torturofre, (RCT), og Det Internasjonale Rehabiliteringsråd for Torturofre (IRCT).

Kanadiske Sarah Polley (29) gestalter rollen som Hanna. Hun er et sjeldent talent. Det vet Isabel Coixet. Derfor spesialskrev hun rollen Hanna for Sarah Polley, etter å ha brukt henne i hovedrollen i ”Mitt liv uten meg” (2003). Sarah Polley var raskt ute med å be Genefke om råd til rolletolkningen. Den danske legen svarte med Arnulf Øverlands dikt: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
- Hun sa at diktet forandret hennes liv, fortalte Inge Genefke da hun våren 2007 var med på lanseringen av filmen i Norge.

Tiden leger ikke alle sår. Tiden skjuler. Slik legger tiden beslag på både kropp og sjel – for noen i mange år, for andre gjennom et helt liv. Men tiden skaper også et rom. Rom til å velge. Hvordan vil du møte din egen og andres smerte?

- Vi i IRCT taler et brutalt språk som de færreste orker å lytte til. Kunstens språk kan derimot fortelle om torturens innerste vesen på en smukk og bevegende måte, mener Inge Genefke.
Hun har rett. I møtet med uutholdelig sterke historier er ”Språkets hemmelige liv” sart uten å bli sentimental, rå uten å bli røff, og sann uten å bli dokumentaristisk. Filmen er et politisk, nestekjærlig og kraftig kunstverk vi savner maken til.