Underskog

Frenetisk jitterbugdansing. Så: Ung kvinne ankommer LA. Hun skal prøve seg som skuespiller og har fått låne sin tantes leilighet. Forbløffet oppdager hun at det allerede bor noen der. Ny tråd: En mann forteller om et stadig tilbakevendende mareritt, der en underlig skapning holder til bak dineren der han nå sitter. Han beslutter å gå bak for å se, bare forsikre seg om at det hele er oppspinn og fantasi. Enda en tråd: En ung regissør opplever plutselig et voldsomt press om å la ukjent skuespillerinne få hovedrollen i hans neste film. Den ene underlige hendelsen etter den andre…

Dette er bare bittelitt av alt som skal skje i Mulholland Drive. Og det er fælt å tenke på at vi faktisk kunne ha gått glipp av alt sammen; denne nervepirrende, forførende og vidunderlig forvirrende drømmen av en film. Opprinnelig ble materialet spilt inn som pilot til et tv-serie-prosjekt som gikk i vasken, men så fikk Lynch heldigvis anledning til å omarbeide det til spillefilm.

Gåtefull som filmen er, åpner det seg tilsynelatende uendelig mange tolkningsmuligheter. Nettmagasinet Salon satte til og med psykiatere i gang med å hjelpe fortvilte publikummere. Men – som ofte er tilfellet med Lynch – alt blir mye enklere hvis man lar gammel logikk fare og snur opp-ned på det vante. Det blir enklere, men fremdeles besettende og genialt.