Underskog

Truffauts hyllest til kvinnen

Filmen åpner med slutten: en begravelse. Avdøde har satt sine spor i mange mennesker. Alle sammen har møtt opp for å ta farvel, og alle sammen er kvinner. Hvis ikke Bertrand hadde vært død, ville han kunnet se opp under skjørtene på alle kvinnene i sitt liv, der de passerer graven hans en etter en.

Som menn flest begjærer Bertrand kvinnene han ser på gaten. Forskjellen er at han tar konsekvensen av begjæret og lar det styre sin livsførsel. Når han ikke er på jobb, bruker han tiden til å tilfredsstille sitt umettelige behov for kvinner. Ellers foretrekker han ensomhet. Etter hvert bestemmer han seg for å skrive ned sine memoarer, og gjennom flashback får publikum ta del i Bertrands mange kvinnehistorier, men også i barndommen og hans forhold til moren.

I 1977 var det ikke til å unngå at en sympatisk fremstilling av en storforbruker av kvinner vakte litt rabalder. Filmen ble beskyldt for å være kvinnefiendtlig, men Truffauts skjørtejeger faller ikke helt inn under den klassiske fremstillingen av casanovaen: Bertrand er ingen macho playboy som er avhengig av å få bekreftet sitt maskuline ego gjennom et høyt konsum av kvinner, en som jager for sportens skyld. Han er heller ingen drittsekk som kynisk utnytter kvinnene. Han spiller med åpne kort, og skulle han likevel såre noen er det i det minste med beklagelse. Faktisk er han ikke engang spesielt kjekk eller sjarmerende i tradisjonell forstand, han er snarere en litt trist fremtoning med et konstant bekymret uttrykk i ansiktet. I stedet for å forsøke å imponere kvinnene, møter han dem med en oppriktighet som overrumpler dem. Han føler en genuin fascinasjon overfor dem – hver eneste én har en unik og uerstattelig kvalitet, et løfte om gleder han ikke kan la gå fra seg.

Rollen som Bertrand er skreddersydd for Charles Denner, og ifølge Truffaut er han årsaken til at filmen i det hele tatt ble laget.