Underskog

Renoirs absolutte høydepunkt

Da Spillets regler kom i 1939 opplevde Jean Renoir en voldsom negativ reaksjon fra enkelte publikummere. De oppfattet filmen som direkte upatriotisk i sitt nådeløse portrett av et samfunn i forfall. ”Folk går på kino i håp om å glemme sine hverdagslige problemer, og det var nettopp deres egne bekymringer jeg kastet dem inn i… Sannheten er at de kjente igjen seg selv”, var Jean Renoirs kommentar til oppstyret. Men bråket ga seg ikke: Filmen ble kuttet av distributøren, senere forbudt under den tyske okkupasjonen og da krigen var over viste det seg at originalnegativet var ødelagt. Først på femtitallet ble filmen restaurert og presentert for et publikum som visste å sette pris på den.

Den landlige bosatte Marquis Robert de la Chesnaye har invitert til lystig lag og jakt. Blant gjestene denne helgen finner vi blant andre Marquisens elskerinne, samt en rekke rikfolk som står i ulike romantiske og svermeriske forbindelser med hverandre. Livet er en lek for de rike og ubekymrede; men en lek med regler – som skal følges. Parallelt med herskapet følger filmen tjenerskapet, som delvis kopierer sine overordnedes spill, men etter andre, kanskje mindre kyniske og mer dramatiske regler.

Spillets regler er en av de filmene som aldri ser ut til å eldes. Fremdeles er den imponerende, ikke bare rent teknisk og fortellemessig. Det er også en svært sammensatt film som blander komedie, melodrama, satire og realisme og lar oss sitte igjen med en lattervekkende og opprørende opplevelse.