Underskog

Manus,vokal, hovedrolle:Nicolay Lange-Nielsen
Regi: Max Lundquist
Oversettelser: Nicolay lange-Nielsen, Håvard Rem
Kontrabass/bass: Sigurd Hole
Piano,Keyboard/vokal: Emma Rowena Hansen

Leonard Cohen Oslo1961 :
«Norge er blondt og vidunderlig og jeg er populær som en neger med min mørke nese. Jeg mister lysten til å skrive, luften er for frisk og silden for god. Når jeg ikke ser på blonde piker ,spiser jeg sild, noen ganger gjør jeg begge deler. Jeg vil reise for alltid, jeg savner ikke engang mariuhanaen i London.»

Mens det internasjonalt har vært laget forestillinger i tilknytning til Leonard Cohens musikk og forfatterskap , har det til tross hans unike posisjon i Norge aldri vært gjort her. Størsteparten av hans materiale er fremdeles ukjent for et stort publikum, selv om koblingen mellom lyrikk, musikk og prosa knyttet til en jeg-form gjør ham velegnet for scenen.

De siste fire årene har jeg pløyet med ned i hans forfatterskap og liv med det for øye å samle det til en konsert/forestilling som syr sammen sentrale deler av hans forfatterskap og presenterer det for et norsk publikum.

«Jeg ville berøre mennesker, som en magiker, forvandle dem, eller såre dem, etterlate mitt merke på dem for å gjøre dem vakre».

Ulv og Engel er en musikalsk reise gjennom ulike faser av hans liv, et innblikk i mannen bak myten, bestående av brev, sanger, romanutdrag, lyrikk, prosa og sitater.

I lange perioder i sitt voksne liv har han levd isolert som Zenbuddhistisk munk i et kloster. Han har utgitt bønner og relgiøse tekster, og sagt at Jesus er hans eneste forbilde.Mange av hans tilhengere ser på ham som en form for åndelig veileder.
Samtidig har han dokumentert sitt liv nesten som et vitenskapelig eksperiment; Begjær, savn, rus ,sex, melankoli ,selvforakt, ensomhet, kjærlighet, sanselighet og religiøsitet. Hans tekster vever sammen presten og den som skrifter, det moderne menneskets selvsentrerte, rotløse ensomhet og dets reiligøse lengsel og historiske røtter.

Vi trekkes mot Cohen fordi hans liv og arbeid kommuniserer med den skjulte postmoderne livsmerten. Lidelsen er for ham uungåelig, meningsfylt og en vei til innsikt. Vestens urbane hedonisme har ingen tradisjon for smerte, lidelse eller psykiske problemer. Vi har ingen sjel. Vi er alene med ensomheten og usikkerheten bak drømmen om den lykkelige urbane tilværelsen.
Cohens musikk og forfatterskap minner oss om en stemme vi har glemt.
Han har sagt at han ser på seg selv som en prest eller profet som har bøyd seg for den oppgave som er pålagt ham.
Leonard Cohen bygger en bro mellom Salomos høysang og den postmoderne individualismen….

Mvh Nicolay Lange-Nilsen