Underskog

Åpning av ny utstilling lørdag 22. november 2008, kl. 14.00 Utstillingen varer til søndag 11. januar 2009.
Musikkinnslag med Norsk Russisk Ortodoks Kor.


Ikoner og ikonmaling
av
Danilo Ivanovic
(Innledning ved Torstein Theodor Tollefsen)

Danilo Ivanovic er fra Serbia, men har bodd i Norge i mange år. Han er medlem av Den ortodokse kirke, er en dyktig kunstner og maler ikoner i overensstemmelse med ortodoks, kristen tradisjon. Ivanovics ikoner er av høy kvalitet og utført med stor håndverksmessig dyktighet. Helheten i ikonene hans bærer preg av et personlig engasjement både åndelig og materialmessig. Noen av ikonene hans er avbildet i boken Teologi i farger, ikoner i Norge som er skrevet av undertegnede, og utgitt på Verbum forlag. I teksten nedenfor redegjør Ivanovic for sin oppfatning av ikonmaleriet.
Torstein T Tollefsen
Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo
Og medlem av Hellige Nikolai ortodokse kirke.


Olga Romenskaya-Dyngeland





Olga Romenskaya-Dyngeland, er utdannet jurist fra Moskva og studerer Master of International Humanitarian Law ved Universitetet i Oslo. Hun startet med Ikon maling da hun kom til Norge, og hun er russisk ortodoks. Hennes bakgrunn for Ikon maling er original Russisk Ortodoks skole for Ikon malere.
Benevnelsen ikon kommer av det greske eikon som betyr bilde. All ortodoks kunst, uansett medium, er omfattet av ikonbegrepet.
Veggfaste utsmykkninger som mosaikker og fresker, relieff i tre, metall eller elfenben, bokilluminasjoner, broderi og arbeider i emalje.


Historisk perspektiv

Det er ikke meningen med denne teksten å gi en historisk oversikt over ikoner. Det ville fordre lang større plass. Hensikten med å male ikoner er at de skal skape rom for ærefrykt, og ikonmaling var godt etablert allerede i første halvdel av det femte århundre. Et vitnesbyrd om dette finner vi i fremstillingen Guds Mor med barnet som fantes i Konstantinopel og som tillegges den hellige Lukas, evangelieforfatteren. Enten han malte ett eller flere bilder av Maria, så er han uansett den eneste evangelisten som har gitt oss så mye informasjon om henne. Og enten det er riktig eller ikke å anse ham som den første ”ikonograf”, så var det utvilsomt han som laget det første ”verbale” ikonet av Henne, og derved gav oss et slags innvendig portrett.
Ikonkunsten er sammenvevd med teologi. Denne typen kunst utviklet seg allerede fra katakombetiden, gjennom århundrene med de store trosstridighetene og –manifestasjonene, og den rensende, billedstormende, revolusjonære perioden. I utviklingen gjennom disse århundrene bidro mange eminente teologer til forståelsen av ikonets teologi, slik som Basileios (4. årh.), Johannes Damaskenos (8. årh.), Theodor Studites (8/9. årh.) og mange andre. Ikonet kom fra den nye bysantinske kulturen som overlevde i over 1000 år, fra keiser Konstantin på 300-tallet til 1453. Bysantinsk kultur er en syntese mellom gresk, romersk og kristen kultur.


Hvorfor ikoner?

Dersom inkarnasjonen, dvs. at Kristus ble legemliggjort som menneske, er basis for ikonet, bekrefter ikonet gjenfødelsen. Sønnen er i Faderens bilde, slik Jesus selv forteller oss (Joh 14.9): ”Den som har sett meg, har sett Faderen.” Dette temaet blir ofte utviklet i Johannes-evangeliet og også hos den hellige Paulus, som i Kristus ser ”bildet av den usynlige Fader” (sml. Kol 1.15), som er kilden til skapelsen og til gjenoppstandelsen i en ny verden. Kristus er ikonet av den usynlige Fader! Derved er Han en del av Faderens guddommelige vesen, slik det ble proklamert på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325.Det er likevel bare Den Hellige Ånd som gjør oss i stand til å forstå dette bildet av den usynlige Gud.
Inkarnasjonen forutsetter ikonet (Kristus som Guds usynlige bilde) og bekrefter ikonet (at det kan males et bilde av den synliggjorte Gud). Det er nettopp ved hjelp av inkarnasjonen at Gud gjennomstrømmer det fysiske, som Han gjenskaper ved å iføre seg vårt legeme, slik at også vi blir ”theoforiske”, dvs. ”bærere av Gud”, templer og representasjoner av Gud. La oss ikke glemme at mennesket, som har både kropp og sjel, søker mot det åndelige ved hjelp av det kroppslige. Realiteten av den ”hypostatiske foreningen” kan ikke ignoreres. Den ”hypostatiske foreningen” er at den guddommelige personen Jesus Kristus forener i seg både guddommelig og menneskelig natur til en enhet. Dette er kristendommens sentrale mysterium. I ikonet av Kristus er det verken bare Hans guddommelighet eller bare Hans menneskelighet som manifesteres, men Hans person, hvori det guddommelige og det menneskelige vesen er skjult til stede. Med andre ord viser ikonet oss den Person som er blitt inkarnert, og ikke bare det menneskelige atskilt fra det guddommelige.


Ikonkunstneren

En ikonmaler må være ydmyk, varsom og gudfryktig, unngå umoralske tolkninger og verdslige plumpheter. Han må ikke være kranglevoren eller misunnelig av natur. Heller ikke en drukkenbolt eller en tyv. Han må praktisere både åndelig og verdslig renhet. Formålet med ikoner er å tjene Gud så vel som mennesker. Ikonet er et vindu hvorigjennom Guds folk, dvs. Kirken, kan betrakte Guds rike, og av denne grunn har hver strek, hver farge, hvert trekk i bildet en mening. Den ikonografiske kirkelov, etablert gjennom århundrene, er ikke et fengsel som frarøver kunstneren kreativitet, snarere er det en rettesnor og en beskyttelse av den autentiske ”ortodokse” betydning av det som er representert. Det er nettopp dette den ikonografiske tradisjonen dreier seg om. Når vi maler de hellige, Peter, Paulus, Johannes Krysostomos, Serafim og alle de andre helgenene, så ønsker vi å være sikre på at vi maler dem i henhold til Kirkens tradisjon, akkurat slik Kirken kjenner og bevarer den i sin levende hukommelse.


Tradisjon i farger, stil og motiv

Man gjenkjenner lettest ikonet av Guds Mor ved de tre stjernene, en på hodebekledningen og en på hver av skuldrene. Disse stjernene symboliserer Marias jomfruelighet før, under og etter Kristi fødsel. Så er det fargene på klærne: Som regel er Guds Mors klær i de tre hovedfargene gyldent, rødt og blått. Gylden farge symboliserer udødelighet, rød symboliserer herlighet og blå symboliserer himmelen. Dette betyr at hun er ikledd udødelig herlighet, hun som var et offer og en tjener for Gud på jorden. Ansiktet til Guds Mor er på ortodokse ikoner ikke rundt og fyldig, men heller langt og magert. Øynene er store og tankefulle. Ansiktet har uttrykk av litt bekymring og har gjerne et lite smil.: Bekymring for verden og et smil for troen på Gud. Dette er ansiktet til en som har vunnet, som har overlevd all smerte og elendighet, slik at hun er i stand til å hjelpe dem som kjemper mot smerte og elendighet. Vi bør aldri si at hennes ansikt er naturlig vakkert. Ansiktet er slik at det avholder oss fra kjødelige tanker. Hun har en overnaturlig skjønnhet, og det kan bare vises gjennom lyset.
Hodet til den hellige Moder er derfor lenet mot den unge Kristus, som hun holder ved brystet. Dette symboliserer lydighet overfor Gud og Hans vilje, til hvem hun allerede har sagt (Luk 1.38): ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje meg som du har sagt.” På ortodokse ikoner er Maria sjelden malt uten barnet. Når hun er malt uten Sønnen er hun gjerne fremstilt som mor ved korset, med senket hode og hendende foldet. Noen ganger er det også et sverd som peker mot hennes hjerte (sml. Luk 2.35), men hjertet er aldri malt slik at det synes. Som oftest er Guds Mor malt det barnet. Barnet er grunnen til at hun kom til verden, og hennes formål i verden var hennes Sønn, slik at ingen ser i henne en kvinne, men alltid en mor. Hun representerer den høyeste, reneste og mest lysende morsgjerning fra evighet til evighet.


Ingen stilendringer

På denne bakgrunnen er det derfor ingen grunn for oss til å forandre ansiktet til en helgen, eller en av hennes eller hans særtrekk, påkledning eller farger. Heller ikke er det den minste grunn til å endre måten de fremstår på, så lenge som vi allerede har funnet den beste teknikk for å male en figur som har blitt redskap for Den Hellige Ånd. I Bysants fant man den perfekte metoden som vi ennå i dag gjenkjenner, og til denne dag har alle andre forsøk på å uttrykke og manifestere ideen om en åndelig legemliggjørelse vært mislykket. Så lenge som den ortodokse liturgien er fundamentalt bysantinsk, vil det være utenkelig at dens billedkunst skulle ha noen annen uttrykksmåte.


Hvorfor signeres ikke ikoner?

Ikonmaleren får næring til sitt arbeid både fra Tradisjonen og fra Kirkens lære. Hans personlighet må utviskes foran den person som er representert på ikonet. Denne holdningen er den samme som den vi finner hos døperen Johannes (Joh 3.30): ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Denne holdningen er kjærlig og oppofrende i høyeste forstand. Som logisk konsekvens skal ikonografen ikke signere ikoner, av mist tre årsaker. Et navn er identisk med personligheten som skal forsvinne. For det andre er ikonet malt i overensstemmelse med en tradisjon og dokumentasjon som ikke er kunstnerens eiendom. Til slutt er det slik at det element av inspirasjon som forekommer er fra Den Hellige Ånd og ikke fra kunstneren selv.


Frie Kunster Galleri & Café Art’é
St. Olavs gt. 7, 0165 Oslo
Åpningstider: Tirs.- søn. 12- 17, Man. stengt
Tlf: 93455893
Friekunster.no

Velkommen !