Underskog

med Kjetil Kausland, Victoria Pihl Lind, Elise Storsveen,
Lars Monrad Vaage, Ole John Aandal
og Øystein Aasan

Utenriksministerens tale

Kjære alle sammen

Hjertedannelse er et vakkert ord som har forsvunnet ut av språket vårt, og jeg vil benytte denne anledningen til å hente det frem igjen. For hvilken dannelse feirer vi i dag? Kanskje vi kan si at kunst er å tenke – med både hjerte og forstand.

Noen vil sikkert spørre seg hva kunst betyr for utenriksministeren. Da jeg gikk hjemmefra i dag var det med en viss følelse av ærefrykt, for det er ingen enkel oppgave – å snakke til kunstnere om kunst. Likevel har jeg gledet meg til denne dagen fordi det er en anledning til å reflektere over hvordan kunst berører meg både som utenriksminister og som person. Og jeg vil begynne med å takke dere som jobber med dette vanskelige faget.

For et møte med kunst er en unik mulighet til å oppdage nye verdener – et sted mellom drømmenes verden og virkeligheten der ute ligger deres arbeidsplass.

Det er blitt sagt at kunsten er å si det umulige, det vi ennå ikke har forestilt oss, og dette uvanlig dristige forsøket leder meg videre til de utfordringene jeg møter i mitt eget arbeid, i utenrikspolitikken. For når Norge deltar som støttespiller i tøffe konflikter der partene trenger oss på veien mot en fredelig løsning, da virker det ofte som om vi går løs på en umulig oppgave; for fred er som kjent ikke noe man inngår med sine venner. Nei, det er med sine bitreste fiender man inngår fred, og hvordan gjør man det?

Fred med fienden innebærer en grunnleggende forståelse for den andre, for dem som tilsynelatende er helt annerledes enn oss selv. Denne åpenheten mot det fremmede er avgjørende for å kunne føle solidaritet; det vil si evnen til å se vår egen situasjon i forhold til andres. Og for mange av oss handler dette yrket nettopp om noen universelle spørsmål og verdier. Spørsmål som: hva innebærer det å være et menneske i verden, og hvem er de andre?

Gjennom kunsten kommer det utenkelige nærmere, verden rykker inn i hverdagen. Den frie kunstens vilkår og virke er viktig fordi den kan skape toleranse for det vi ikke forstår, mellom mennesker som ikke snakker samme språk og som er ukjente for hverandre.

Derfor er kulturarbeid blitt en integrert del av vår utenrikspolitikk, vårt freds- og forsoningsarbeid. Derfor har Utenriksdepartementet økt sin satsing på kultur med 40 prosent siden 2005. Norsk kunst og kultur bidrar til å gi Norge identitet i en globalisert verden, og den spiller en viktig rolle når vi bidrar i operasjoner hvor den største utfordringen nettopp ligger i å bygge tillit og dialog.

Det finnes likevel noen avgjørende forskjeller mellom kunstneriske og politiske strategier. I utenrikspolitikken skal vi være forutsigbare; Norge skal fremstå som en gjenkjennelig aktør på den internasjonale arenaen.

Her skiller kunst og politikk tydelig veier. Én av kunstens fremste kvaliteter er dens evne til å være uforutsigbar, til å overraske oss.

Nettopp derfor er det viktig at kunsten forblir fri og vurderes på sine egne premisser. Den skal ikke underkastes hverken moralske, religiøse, eller politiske vurderinger.

Likevel skapes bilder, bøker og musikk i en politisk virkelighet. Den franske filosofen Gilles Deleuze har sagt at det å skrive er å finne opp et folk som mangler. Så hvis kunsten likevel skulle ha en moral, måtte den være formulert som et spørsmål: Hvem er ikke iblandt oss? Kunst kan være en dødsbevissthet og en livsmulighet – en mulighet til å skape for et folk som mangler.

Jeg pleier å si at langt borte ikke finnes lenger, og det er en svimlende tanke når man tar den inn over seg. Historier vi før bare hørte om, overrasker oss nå på vår egen dørstokk. Vinteren vi har vært gjennom var usedvanlig mild og vi så på nært hold hvordan jordens klima forandrer seg. Men dette året har også utmerket seg ved at den volden vi tidligere hadde på trygg avstand har grepet direkte inn i våre liv. Verden gjelder også her hos oss.

Om hundre år er allting glemt skrev den norske forfatteren Knut Hamsun – men, han tok feil. Et menneskeliv er riktignok kort, men det vi gjør virker langt inn i fremtiden. Mens mediene informerer oss i rasende fart, virker kunsten både raskt og langsomt på samme tid. Kunsten glemmer ikke historien. Dens hukommelse er umenneskelig og slik innhenter den deg når du minst venter det.

Og vi trenger sårt denne motstanden som ligger i å tenke langsomt. Kunsten lar seg ikke tukte eller tvinge inn i en bruk og kast-mentalitet – den unnslipper gang på gang, ved å finne opp seg selv på nytt.

Mye av samtidskunsten de siste tiårene har vært forsøk på å rive museets vegger ned og å vise oss institusjonens vrangside. Noen har til og med flyttet de virkelige murene inn i gallerirommet. Og i dag finnes det ikke grenser for hva man kan finne på i et museum.

Men vi som ikke vet bedre, vi som kommer hit for å se, vi lengter fortsatt etter den store kunstopplevelsen der dere gjør et sprang og vi må holde pusten med dere. Vi vil fortsatt at dere skal åpne dere for oss, vise oss verden og risikere å miste dere selv – at kunsten skal være en inderlig henvendelse.

I dag feirer vi dere som har fullført Norges høyeste kunstutdannelse, og dere skal vite at utstillinger som denne er et uerstattelig bidrag til det norske samfunnet.

Det er statens oppgave å sikre kunstens frie stemme og uavhengighet, en livsviktig oppgave, også i et demokrati som vårt.

Kjære studenter, publikum og venner, gratulerer med dagen!

Tekstverk og performance av Victoria Pihl Lind
Fremført på Kunstakademiets avgangsutstilling, Stenersenmuseet 24. mai, 2008

Neste utstilling med Susan Collis, Ane Mette Hol og Toril Johannessen åpner 23. oktober