Underskog

I forbindelse med Oslo Open 2009 Onsdag den 23. 09. 09 kl. 18:00 er det åpning og markering av Kunst i offentelig rom-prosjekter. Jeg ønsker deg velkommen til åpning av mitt prosjekt med tittlen “Be Patient” på Vaterlandpassasjen med inngang til Oslo City rund kl 18:00. Arrangementet blir etterfulgt av en guidet visningsrunde hvor du kan oppleve alle installasjonene i årets Kunst i Offentlige Rom-prosjekt. Kunst i Offentlige Rom-prosjekt har fått støtte av KORO (Kunst i Offentlige Rom)

Be Patient i samarbeid med Oslo City, Oslo Sporveier og støtte bistand fra Kate Pendry.

Lit om prosjektet:

Utgangspunktet for installasjonen er et avslagsvedtak om oppholdstillatelse fra Utlendingsdirektoratet som jeg har fått etter at jeg har oppholdt meg i landet lovelig i ti år. Jeg har forsøkt å ”kopiere” brevet i piggtråd, slik at piggtråden ser ut som et typisk offentlig brev på en A4-side. Ved hjelp av en tang kutter jeg piggtråden i forskjellige størrelser, i samsvar med ordene fra det originale utvisningsvedtaket. Deretter bygger jeg opp de rette linjene på veggen med spiker på størrelsen 4cm. Piggtråden legges opp på spikrene, og er nøye med avstanden mellom hvert ”ord”.

Installasjonen blir installert på en vegg, og er 250 cm. i høyden og 176, 66 cm. i bredden. I tillegg spilles en lydfil sammen med installasjonen. Lydfilen er et opptak fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarerer som består av følgende både på norsk og engelsk: Du er fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan/ You are still online, please hold, we will help U as soon as possible. Beskjeden gjentas ustoppelig i løpet av utstillingen.

“Be Patient”
Av
-Kalle Risan Sandås

Spørsmålet om hvordan man i et biografisk lys skal forstå forholdet mellom en kunstner og hans/hennes kunstverk er komplisert. Hvor mye av et liv kan man, og bør man, lese ut av et kunstverk? Hva skal man fokusere på; verket i seg selv eller intensjonene (og dermed mennesket) bak? Spørsmålene berører en av kunstens mest fundamentale særegenheter; dens evne til å kommunisere noe allment gjennom en helt partikulær gestaltning og et utgangspunkt i personlige historier.

Stilt ovenfor Shwan Dler Qaradakis vegginstallasjon ”Be Patient” blir denne siden ved kunsten tydelig. Verket er modellert i piggtråd på hvit vegg. Piggtråden former bildet av skriften i et brev fra Utlendingsdirektoratet, et brev kunstneren fikk for en tid tilbake; brevet er et avslag på søknad om oppholdstillatelse etter 10 års lovlig opphold i Norge. Sammen med vegginstallasjonen spilles et lydspor med et opptak fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarer: ”Du er fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan/ You are still on line, please hold, we will help you as soon as possible.” Lydsporet gjentas, gjentas og gjentas – man kan kalle det en brutal venteværelse-tilværelse som i skjærsilden, en kafkaesque opplevelse, men dette er Shwans egen historie. Han ble født i Suleimani i kurdiske Nord-Irak i 1977, og studerte senere ved kunstakademiet der, før han flyktet fra Saddams regime i 1999. Parallelt med sine kunststudier ved KHIO har Shwan de siste årene kjempet en kamp med UDI, en kamp som i dag kommer til uttrykk gjennom hans arbeider. Personlig kunst? Ja, men med en evne til å uttrykke noe mer allment; opplevelsen av å bli avvist og mistenkeliggjort deler Shwan med tusenvis av flyktninger og asylsøkere verden over.

Shwan Dler Qaradakis kunst problematiserer identiteter i en multietnisk og multikulturell verden. Som liberal muslim med kurdisk bakgrunn, men med ti års opphold i Norge befinner han seg innenfor et spenningsfelt av muligheter, tradisjoner, brudd og fordommer. Men der hvor kunstnere som Cindy Sherman bruker seg selv i en mer uforpliktende og lekende problematisering av identiteter og roller, opplever jeg ofte Shwans arbeider som fortvilet drevet av et ønske om å forplikte seg. Om å lande et sted. Han vil kanskje være uenig med meg i dette.
Hvem er Shwan Dler Qaradaki? En ung, lovende kunstner? En velintegrert innvandrer eller en kurder som aldri kan bli norsk? En type identitet vi ennå ikke har et navn på, mon tro vi kanskje heller ikke trenger å navngi? Det finnes muligens et svar på disse spørsmålene i hans arbeider, et hardtslående men likevel sårt uttrykk fra en svært interessant kunstner.