Underskog

Tiden er kommet for debutalbumet til Bodø-bandet Kollwitz, “Like Iron I Rust”.
Med bakgrunn fra innflytelsesrike hardcoreband som The Spectacle og Beyond the Fences er det knyttet store forventninger til debuten til denne kvintetten som har holdt det gående i tre år. Mange vil nok tenke på Kollwitz som et metallband, men selv føler de at de har like mye å gjøre med hardcore punk, postrock og andre eksperimentelle sjangere.

Grunnbesetningen er trommer, bass, gitar og vokal, forsterket av synthpassasjer og strykere gjennom hele albumet, som er innspilt og mikset av bandet selv sammen med Martin Bowitz (The Spectacle, Kråkesølv, Cold Mailman):
”Innspillingen ble like mye et prosjekt for å lære oss mer om opptak og produksjon som et rent musikalsk foretak. Samtidig visste vi at låtene måtte ytes rettferd. Når vi fikk Martin med på laget forsvant den bekymringen med én gang.”

Albumet kommer i bronsetrykket og preget pappcover i 1000 stempelnummererte eksemplarer med illustrasjoner av Johannes Høie:
“Jeg fant mye inspirasjon i musikken da jeg først ble spurt om å tegne coveret. Musikken hadde et utrykk jeg følte passet veldig godt med mitt eget, så det var et veldig takknemmelig oppdrag å arbeide med, og jeg har i grunn stort sett gått for de første idèene jeg fikk basert assosiasjonene og stemningen jeg fikk av musikken. Rester etter det menneskeskapte har erstattet naturen, og landskapet fremstår som en ørken av jern og betong. En slags “metallisk natur” står tilbake.”

Tanken om et distinkt nordnorsk musikalsk uttrykk har vært utforsket i årevis av alt fra de softeste jazzmusikere til de grimmeste svartmetallere – både fra Norge og verden forøvrig. Kollwitz sitt bidrag til denne tradisjonen bygger på lange og forsiktige progresjoner gjennom glisne lydlandskap med storslått dynamisk spennvidde, muligens likt de veldige fjellene som omgir hjembyen. Gjennom nådeløs isolasjon hvor kulden har knust alle unødvendige toner bygger nøysomme og klartenkte kontraster en vakker, men urovekkende atmosfære av dystopisk melankoli. Mot dette bakteppet fremføres tekster i krysningspunktet mellom det poetiske og politiske, om uønskede besettelser, personlig tilkortkommenhet og brukne relasjoner. “Like Iron I Rust” føles som et varsel om noe nært forestående, noe truende og uvisst.