Underskog

SARA CHRISTENSEN " Fra sans og samling "

Let’s have a referendum, 2010, akrylic on textile 200 × 200 cm

Vernissage fredag 14. januar Kl. 19-21
(januar 14-februar 6, 2011

GALLERI K Bjørn Farmannsgate 6, 0271 Oslo,
tel 22 55 35 88 e-mail [email protected]
Tirsdag- fredag:11-16, Lørdag 11-15, Søndag 12-15, Mandag stengt

På hennes første store separatutstilling viser Sara Christensen arbeider i forskjellige teknikker. Verkene spenner seg fra små inngrep i galleriets vegger, bevegelig skulptur, maleri på sammensydd tekstil, til en monumental skulptur konstruert av flyttekasser.

Sara Christensen (30) vakte oppmerksomhet på Statens Kunstakademis avgangsutstilling sommeren 2010. Hun er født og oppvokst i Danmark, og innehar både bachelor- og mastergrad fra Statens Kunstakademi, Oslo (2005 – 2010). Hun har også vært student ved Akademi der Bildende Künste, Wien (2009).

Kunstneren har deltatt på utstillinger nasjonalt og internasjonalt, deriblant i Østerrike, Polen og England. Hun har også vært representert på Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen.

Utstillingen er støttet av Vederlagsfondet & Norsk Kulturråd. I forbindelse med utstillingen utgis en katalog med tekst av Gaby Hartel.

Når en holdning blir mange former –
slik ser jeg Sara Christensens arbeid

Når lo du sist på kunstutstilling? Ærlig talt, jeg mener det: når? Jeg snakker ikke om det ond­skapsfulle lille snøftet og fliret vi av og til kommenterer arbeiderne til våre – kanskje mer vellykkede – konkurrenter med, eller retter mot kunstnere som driver med ting vi synes er irrelevante. Jeg mener den bevissthetsutvidende latteren, latteren som overrasker oss og kommer nesten på tross av oss selv. Vi husker det fjernt fra tiden da vi selv gikk fra å være barn til unge voks­ne: øyeblikk av konstruktiv lattermildhet kan utløse en subversiv energi som ut­fordrer ikke bare vårt eget synspunkt men også andres, som blir smittet av våre fnisende gledesutbrudd. Et hu­mo­ris­tisk perspektiv som tas til ytterligheter av fjollethet blir en utrolig ef­fek­tiv kom­mu­ni­ka­sjonsform. Derfor fatter jeg ikke, og ikke bare på grunn av dette store poten­sialet, hvor­­for anfall av fjollethet ikke anvendes oftere som metode i kunstnerisk sammen­heng.¹ Er det kan­skje fordi så få har temperamentet som skal til for å ut­forske disse energiene? Her gjør kunst­neren som opplysende klovn sin entré og tar i bruk en metode med en historie som omfatter mange klingende navn: Marcel Duchamp, Dada-gutte­laget, Gilbert og George, Dieter Roth, Robert Filiou, Fischli og Weiss, Christian Boltanski, Sigmar Polke, John Bal­dessari. Alle ser de hverdagslivets likegyldighet overfor menneskets ønsker og behov og vrir på det en aning for å få poenget fram. Men det er noe som mangler i navnelista, merker du det? Joda. Teorien hevder at kvinner ikke tilhører denne lattermilde slekta, fordi de mangler manne­kjøn­nets til­bakelente originalitet og selvkontroll.² Det er selvføl­gelig det kom­plette non­sens. La oss derfor feire Christensens talent for alt det oven­stående.

Hangen til morskap er selvfølgelig bare én av de mentale temperaturene kunstneren omgir sin seer med. Christensen har samtidig den seriøse forskers og samlers ”øye for byttet” (Eye of Prey), som Samuel Beckett treffende skriver om dem som går rundt og snapper opp materi­aler fra omgivelsene, for så, ved utspilling, kondensering eller mimetisk kommentar, å for­vandle de funnede tingene til kunst. Christensens malerier på tekstil er en taktilitetens fest. Seerens famlende øye og følsomme fingertupper blir ved første kontakt trukket inn i denne verden av tekstur spillende med linje, plan, dybde og motiv. Arbeidene har et format man straks får lyst til å spasere inn i – de er både høyst tilgjengelig og dypt mysteriøse. Til tider også litt urovekkende i sin sammenstilling av motiver: hodeskaller og hodeløse torsoer presen­te­res på samme strukturnivå som glidelåser, illustrerende skyer og behagelige mønstre i stof­fene. Men det er ikke noe skandalebefengt ved dette valget av ikoner, da de presenteres i samme stil som en undergrunnstegneserie. Denne analogien, og stoffenes taktile skjønnhet, gjør de uhyg­­ge­lige motivene ”håndterbare” uten at de fratas brodd. Man gjen­nomlever en invertert mot­takshand­ling når man kjenner på smerten i de sammensydde materialene som måtte strek­kes til for å tilpasses rammens form. Alt dette gir en produktiv spenning til det behagelige. Det er selv­sagt en historisk linje her også, som leder noen år­hundrer tilbake til de rike teksturene der hode­skaller sammenstilles med glitrende begre av glass og gull, bordduker av silkebro­kade og stabler av fargerik, av og til fluebesatt frukt i nederlandske stilleben fra det 17. århun­dret. Med presist koreograferte tablåer av fest, fryd og forråtnelse møter livet her sin skyg­ge­fulle dybde: ”Denckt opt End”, var memento mori-advarselen påtegnet disse maleriene.

Sara Christensen, slik jeg ser henne, er en munter empiriker, en munter analytiker og jeg ville til og med si en munter skeptiker. Ble jeg bedt om å plassere henne historisk ville jeg sagt hun var mer moderne enn postmoderne, da det ivrige alvoret bak hennes energiske lekenhet aldri marginaliserer seg bort i allslags retninger. Under fernissen av ertende humor er hennes arbeid temmelig strikst fokusert.

Jeg skulle nok ikke brukt ordet ”ferniss” om den dype og skiftende, taktile og dristig egen­artede materialiteten i Christensens uttrykk, og jeg skulle kanskje heller ikke kalt hennes ar­tis­­tiske tilnærming ”striks”. Men det er sjelden man opplever en så klart fastholdt struktur un­der en så heterogen produksjon som hos den her omtalte kunstneren – så sjelden at jeg likevel står ved mitt valg av ord.

¹ Ganske nylig ble et fantastisk stykke forskning over dette temaet igangsatt, i Tyskland, se: Michael Glameier and Wolfgang Till (ed.), Gestern oder im 2 Stock. Karl Valentin, Komik und Kunst seit 1948. Munich, 2009; Lisa Steib, Albernheit als Methode in der Kunst der 1970er und 1980er Jahre, Magisterarbeit, Hochschule für Bildende Künste, Braunschweig, 2010.

¹ Se for eksempel: Peter Bamm, „Über die Albernheit“, in: Bamm, Die kleine Weltlaterne, Munich, 1953.

Gaby Hartel

Oversatt av Finn Sivert Nielsen