Underskog

Quentin Tarantino gjør 2. verdenskrig. På sin måte, som bare han kan.

Inglourious Basterds (2009) Regi: Quentin Tarantino. Med: Brad Pitt, Diane Kruger, Eli Roth.
Land: USA/Tyskland. Lengde: 153 min. Format: 35mm filmrull.

Filmfremstillinger av 2. verdenskrig

Å gi et overblikk over filmer basert eller inspirert av 2. verdenskrig er en ekstremt stor oppgave.
Ikke bare representerer 2. verdenskrig den ultimate eksistensielle krisen for vestlig politikk, kultur
og tenkning, men slik også den ultimate exploitation; gjenstand for uendelig interesse (og økonomisk gevinst) et sted mellom grotesk fasinasjon og traumatisk avsky/redsel. Cinema Neuf presenterer en liten serie filmfremstillinger av 2. verdenskrig som kutter seg inn et sted her. Rainer Werner Fassbinders Maria Brauns ekteskap (1979) speiler arven etter 2. verdenskrig på kloss hold. Med en historie som begynner i 1945, følger vi Maria (Hanna Schygulla) som gifter seg med en nazi-offiser som fengsles. Det er den første filmen i Fassbinders BRD-triologi, som alle tar for seg en kvinnes liv i Vest-Tyskland. Filmen er også en viktig film i den såkalte “New German Cinema”, som i perioden fra 60-tallet til 80-tallet lagde filmer under parolen “Der alte Film ist tot. Wir glauben an den neuen” ("Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye”). Filmen gir derfor et interessant bilde av 2. verdenskrigs ettermele både på et narrativt og filmhistorisk plan.

Quentin Tarantinos Inglourious Basterds (2009) er derimot noe ganske annet. Den er løst
basert på en tidligere B-film med nesten samme navn, løst basert på motstandskamp under andre
verdenskrig, og ikke så veldig basert på noen som helst form for ”realistisk” historiefortelling. Det
er en ”postmoderne” lek med filmstilisme – en spagettiwestern med WWII-ikonografi. Inglourious
Basterds forteller oss at filmer ikke bare representerer virkeligheten, de former også virkeligheten
igjennom nett av kulturelle referanser og historieomskrivninger.

Ikke mer sant og åpenbart er dette enn for propagandafilmen, en sentral del av filmproduksjonen under den 2. verdenskrig. Montasjen er en av de mest politiske og instrumentelle filmteknikkene, som også var en viktig propagandateknikk. Cinema Neuf skal derfor vise den engelske motpropagandaen Dette er tyskland (1940) sammen med Moren (1926) av den sovjetiske filmskaperen Vsevolod Pudovkin, for å undersøke linkene mellom den sovjetiske montajefilmen og propagandafilmen. Moren blir også vist i samarbeid med Kulturutvalget, som skal arranger et foredrag om nettopp sovjetisk montasjefilm.

- Tomas Bjerke Holen