Underskog

Dortmund Bodega, Schous Plass, Oslo Fredag 18. februar kl 20:00, 2011

Åpent Lørdag 19 og Søndag 20 Februar fra klokken 14:00 – 18:00
NB! Artist talk Søndag klokken 16:00

Utdrag fra samtale mellom Jan Christensen, Leander Djønne, Linda Johansen, Andres Fjøsne, Dita Berisha, Jonas Larsson og Kristian Skylstad på Cafe Rett inn 1. Feb 2011.

Leander Djønne: … jodda, skal ikke stikke under en stol det faktum at jeg blir oppløftet av saftig stoff som katastrofer og lemlestelse. Var jo forsåvidt det jeg mente med at jeg overhodet ikke har problemer med alle massakrer som filmes mens de pågår. At denne visuelle eksess faktisk er en standardingrediens i den ustoppelige flommen av hjemlig underholdning må, sett i perspektiv, være et gode. Hvordan dette representeres gjennom uttillingen kan ikke jeg svare for vel.

Dita Berisha: Kan man ikke si Jan, at utstillingen din er som livet – det deles mellom det fallende løv og den flyvende damp.

Leander Djønne: Dita er drita. Hmm, det høres jo ikke særlig lite døvt ut. Sjer med deg a? Blitt med i Flammeforlagsklubben? Da kan han jo like gjerne skrive i presseteksten døve ting som: – Helveds høye fyrste begav seg ned til havets bredd. Tunge skjold på ryggen. Himmelsk eter herdet. Rund som månens skive rundt aftensstid. Osv. Skjønner eller? Hæ – hva sier du Jan? Er det ikke å gå for langt. Synes presseteksten burde være en utførlig beskrivelse av selve prosjektet siden det er såpass mye orientert rundt teknikk. For eksempel forklare selve bakgrunnen for utstillingen ogsåvidere. Jeg veit ikke.

Jan Christensen: Det hele forgår rundt en tibetansk syngebolle. Det begynte egentlig med en tråd på underskog.no for noen år siden; en eller annen hadde startet en åpen samtale om en person i et bokollektiv som ikke betalte husleie. Tråden utartet selvfølgelig raskt i en voldelig-teoretisk retning. Det finnes mange som har gode råd, det er mange tanker om hvordan man burde gå frem i en slik situasjon. Det var vel alt fra litt god passiv aggressiv metode til effektive tips om optimal tortur og blodhevn. Uansett, på et eller annet tidspunkt beskrev denne uheldige utleieren hvordan hun eller han måtte forholde seg til sin hasjrøykende leietager, der han bare satt dag ut og dag inn og spilte med syngebollen sin…

Jonas Larsson: Syngebolle? Altså herregud. Er det en forlenget versjon av hogakifing ved nøklevannet eller? Og sånn i forhold til at du snakker om hasjrøykern altså. Høres jo fri ut han lissom. Fri som flammen.

Kristian Skylstad: Du er veldig opptatt av hverdagslige konflikter på internett til å aldri ha vært i en reell konflikt selv Jan. Det er mest sutring med deg. Som om du maser om småkaker hele tiden. Drar morra di i skjørtet. Min oppriktige påstand er at jeg aldri prater i tåka, aldri går rundt grøten. At folk synes jeg gjør det, er jeg fullstendig klar over. Det er fordi jeg beveger meg i grenseområdene for hvordan vi er vant til å forstå ting. Jeg detter ofte over i en sånn parallelltilstand. Og da er jeg ikke helt god, altså…

Jan Christensen: Jeg husker at jeg stilte et par spørsmål på tråden om hva en såkalt syngebolle var, og umiddelbart skled hele diskusjonen over i en – tilsynelatende – latterlig samtale mellom fire-fem av oss om hvordan man kunne starte et band basert på et slikt instrument. Jeg hadde møtte Linda Johansen tidligere, på Hove festivalen, og hun responderte umiddelbart på band-idéen med syngebollen og hele opplegget.

Kristian Skylstad: Det er forsøket på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Fordi ingenting finnes i denne verden, så kan jeg ikke helt skjønne hvordan denne verden kan finnes heller. Fordi . . . i all enkelhet så kollapser jo alt mot ingenting. Hvis du putter det inn i ligninger og sånn, så går jo alt ad undas. Da jeg var tretten år kastet jeg en banan i hodet på Jan. Kalte han Jan Banan. Jan var så emo allerede da at han sikkert enda ikke har glemt det. Man kan måle folks ansvarsfølelse utifra hvor de ikke har vært snarere enn hvor de har vært. Folka som skriver New York – Berlin – Oslo – London som status update på facebookprofilene sine kan du spare meg for. Der har du pathos. Det er ikke nok å dra dit. Selvfølgelig. Når man reiser rundt i trekanter og firkanter. Kunstnere kommer seg faen ikke ut av den hvite kuben selv når de sitter på flyet, og når de sitter på flyet er de faen meg på facebook da og. Hadde vært kult å lest facebook updates fra United 93 11. September. Eller hva sier du Leo? Du elsker jo sånt. Opprør og greier… Politisk bevissthet. Troen på forandring i verden. Utprøving av oppleste og vedtatte sannheter. Du prøver jo å formidle noe – gjør du ikke? Hallo lissom! Jeg tar meg i rævva på at du ikke trur et fnugg på de greiene der. Spenn er det eneste du lengter etter tipper jeg, mens du later som om du er samfunnsengasjert og institusjonsnemesis ved å bo som en uteligger og leve et utsvevende og føkka liv. Eller er det bare den politiske estetikken du blir kåt av? Hæ? Skulle droppet den ekstra ferneten. Ops.

Leander Djønne: Ja, ja tøffen. Så prosjektet ditt Jan har ingenting med hogakifing å gjøre altså?

Kristian Skylstad: (..avbryter) Hallo liksom. Det blir gjort så mye som virker like meningsfullt som å samle busemenn i et Norgesglass igjennom hele oppveksten. Men seriøst folkens man trenger ikke en syngebolle for å transcendere inn i ingensteds og bli der, man trenger bare å stirre folk hardt nok inn i øya over lengre tid.. Og se på når jeg snakker til deg nå Jan, for dette er jævlig viktig, det er essensielt for at du skal kunne fortsette å leve med deg selv: Du har vært så fokusert nå på så mange ting, så lenge, at det du slåss mest med, din største slåsskamp, det er å klare å holde avstand, sånn at du klarer å ha et slags overblikk over hva du egentlig gjør. Det er lenge siden jeg forsto, slik jeg forstår ting da, at det er mye viktigere å kunne fokusere med sideblikket enn med selve fokus. Det er der du er i tune med alle ting. Det ser du, altså, naturen rundt deg oppfører seg jo sånn. Det er bare vi som ikke gjør det. Ville dyr vet at i det øyeblikk de slipper sideblikket, kan du si da, det som er koblet til resten av sanseapparatet, så kan de bli drept hvert øyeblikk. De fokuserer bare i et split second, de, så er det opp igjen

Leander Djønne: Det er sånn du har hatt det i det siste?

Kristian Skylstad: Nei.

Jonas Larsson: Kan vi ikke dra hele referansen mot hogafåpå og god hogajord i stedet. Som om det kunne være en slags metafor på havets bredd, himmelens eter, nye land og elver som renner gjennom fjell? Gir det mening? Hvor lenge skal forøvrig dissa greiene pågå?

Linda Johansen: Prosjektet er i dag en installasjon som kan fortone seg både som en performance for en kveld, og som et permanent i arbeid i rommet, hvor publikum kan bidra.

Jonas Larsson: Men hør på detta her da. Jeg er kjent i visse kretser for å reise rundt i verden for å oppsøke god hogajord. Den beste hogajorda i Europa, etter min erfaring, ligger uttafor Budapest i en liten landsby som heter Zidjinsj. Selv om Oslojorda også er meget godt egnet til hogakifing med tanke på leireinnholdet og grunnens fasthet finner man her et jordsmonn som er så næringsrikt og velsmakende i tillegg til alle de helt åpenbare egenskapene som kreves for at hogajord skal kunne få betegnelsen superfåpåhogagrøft. Det som er perfekt er å grave hogagrøfta akkurat i det telen har gitt seg i øverste segment av jordsmonnet. Da blir fan meg hogaen nesten som en jævla froster ikke sant, og du kan dra inn de største magedraga uten å kjenne en dritt. Røyken krystalliserer seg vettu. Fan ass, husker første gang jeg kifa froster. DET var fan meg som om Sativa viste sine myke bryster på en annen måte enn tidligere. Hvor kommer hogakifen fra i dette prosjektet?

Jan Christensen: På eBay kjøpte jeg en syngebolle fra Hong Kong for å finne ut hva dette egentlig handlet om. Kompetente syngebollemusikanter kan visstnok holde tonen svært lenge i bollen sin med en slags pinne som de rører rundt med. Det er noe magiske greier. Av alle jeg kjenner som har reist langt og bodd på en strand i Thailand i månedsvis så er det bare Kristian Skylstad har kommet i nærheten av å forstå dimensjonene av dette. Det er en noe hypnotisk over svingningene i den endeløse klangen i bollen.

Kristian Skylstad: Herman, lillebroen min som jeg er veldig glad i, snakker mye mer abstrakt enn meg og har også flere nervøse rykninger.

Dita Berisha: Åja den derre derre Thaituren turen alle vet om om og som du maser så jævlig my rundt? En form for Methodman goes lunapark.

Jonas Larsson: Slappa du a! Prøv å si noe smart på TV du lissom! Men hva er hensikten? Boller og klang er jo pretty radical er det ikke Jan?

Jan Christensen: Alt jeg fikk til er dog bare et pling og et plong. Jeg antar at man må være halvveis Dalai Lama for å håndtere bollen på skikkelig vis. Et år senere var jeg i New York og fant en bolle til, som jeg tok med meg til Berlin for å sammenligne. Og den var like vanskelig å spille pling-plong på. Men blant alt skrotet som jeg samler hadde jeg en lydpedal og begynte å teste ut effekten av å vrenge på plingen fra bollen, og to år senere så er vi fullt band med masse utstyr og opplegg. Da jeg møtte Anders Fjøsne åpnet muligheten seg for å bygge egne synthesizere og ta det enda lenger.

Anders Fjøsne: Det er sant, jeg driver og mekker oscillatordingser og saker som lager lyd ja. Det meste er basert på enkle kretser, billige komponenter som gir store valgmuligheter innenfor hva man vil bruke av knotter og kontrollere. Man kan bruke gamle radioer, dumpede laptop-ladere, hva som helst som går på strøm.

Kristian Skylstad. Hmm , det hørtes jo litt nerdete ensrettet ut. Synes snarere fokuset på teknikk burde rettes seg mot det indre i oss. For eksempel følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å være alene. Hva med hverdagslige objekter?

Jan Christensen: Det som Anders holder på med er veldig interessant. I tillegg til selve teknikken så liker jeg innpakningen, måten han ta et eller annet som opprinnelig har vært alt fra et sikringsskap til en brødrister, og bygger inn noen kretser og ledninger og en eller annen form for bryter, som vi kan bruke for å generere bråk eller transformere annen innkommende lyd. Anders vil forhåpentligvis også ha med seg en optisk oscillator som han akkurat har bygget.

Anders Fjøsne: Jeg liker å bygge lyden inn i gamle gjenbrukte bokser, det gir dem en egen personlighet. Kanskje noen kjenner igjen en gammel koblingsboks fra gamle dager? Det er også et poeng at disse greiene skal ha en såpass enkel utforming at publikum kan ta del i improviseringen som foregår.

Leander Djønne: Som en slags lukking av verdens åpnehet, en lukking som forringer vilkårene for at vi skal kunne bo i verden? Nei kødda. Fikk en Flamme i meg. Haha. Men si meg, åpner det for samarbeid på tvers av folk eller?

Linda Johansen: Installasjonen (eller bandet, som vi liker å kalle det) består av miksere, flere lyd- og musikk generatorer – som enkle synthesizere, samplere og mikrofoner. Alt dette er enten seriekoblet eller frittstående, men kjørt sammen i en mikser. Inspirert av syngebollen, som selvfølgelig er med, så kan man inkorporere andre instrumenter, som vil kunne brukes sammen med de elektriske apparatene.

Dita Berisha: Er dette vissvass vi snakker om eller er det estetisk reduksjon?

Kristian Skylstad: Leo, du er faen meg kunstnorges Assange as.

Leander Djønne: Hva da plumpen? Kunstnorges eneste kondom lekker i alle intenderte sprekker lissom?

Jonas Larsson: Jan, kan vi lage hoga av bollene?