Underskog

Hiawata – Backs to the future
Releasedato: 7. Februar ‐ Label: Sellout! Music ‐ Distributor: Musikkoperatorene
7/2 er dagen Hiawatas tredje album endelig slippes los i norske butikker. Singelen the
Deep End ble mott med jubel hos anmeldere da den ble sluppet varen 2010:
”fire minutter med popmagi
…som bade Teenage Fanclub, Pavement og Television
Personalities ville vart misunnelige pa” ‐ 9/10 MUSIKKNYHETER.NO
”en stilsikker poplat som kommer til a vare hele varen ” – FUROREIHARARE.COM
”hiawata! leverer nok en herlig fuzzpopsingel” – POPLOGG.NO / RADIO NOVA
Men plata er mer enn en enkel ”herlig
fuzzpopsingel”, den har 10 andre potensielle
fuzzpopsingel‐kandidater i tillegg til Hiawatas
forste akustiske lat med et herlig vokalbidrag fra
Harrys Gyms Anne Lise Frokedal. Totalt 12
varyre poplater med store gitarer, store
refrenger refrenger, et dross av vokalharmonier
(bl.a fra Kenneth Ishak) og en stroken
produksjon signert av Bjarne Stensli (Harrys
Gym).
Hiawata henter fremdeles inspirasjon fra 90‐
tallets gitarpophelter, men denne runden har de
tatt et steg til siden fra Teenage Fanclub og rettet seg i storre grad mot Weezers
kraftpop. Dette steget har fatt bandet til omtale plata som ”college‐plata”:
”Vi ville lage en skive som vi hadde elsket a hore pa selv da vi var yngre. Som om
natidens Hiawata hadde reist tilbake i tid til fortidens unge Hiawata og gitt dem
soundtracket de ikke visste de savnet for i fremtiden. Resultatet ble var high
school/college skive slik det blir nar man lager den mens man runder 30 ar. En
skamlos skive uten den kleinheten og angsten man selv hadde som tenaring.”
‐Tore Lochstoer Hauge, vokalist.
Hiawata har igjen produsert en skamlos samling med gitarpoplater, denne gangen med
hoyere fokus pa amerikansk kraftpop fra 90‐tallet. Later det som Weezer‐plata Weezer
burde ha gitt ut? Abba pa Skateboard? Television Personalities i California? Mulig, men
mest av alt later det som Hiawata.

The Mommyheads (US)

“The Mommyheads are invigorating and technically masterful,” quoted an early 90s review in Indie File, “and play music that is neither all headtrip or all audible morphine, neither all pop or all jazzy stylings. They use harmony smartly, like an instrument to itself. Their songs are tight, snazzy pearls.”

www.myspace.com/theoneandon…