Underskog

Det er ikke lenger mulig å snakke om norsk rett som noe isolert fra verden der ute. Nasjonal rett tar i stadig større grad inn en internasjonal dimensjon. Men samtidig er folkestyret fortsatt i det vesentlige nasjonalt. Hvordan skal vi vurdere den nye rettslige verden som angår oss alle, men som i stor grad er overlatt til ekspertene?

Når norsk rett blir prøvet mot menneskerettighetskonvensjonene, får det norske samfunnet institusjoner som folk flest kan ha mer tillit til, mener Andreas Føllesdal. Internasjonale domstoler kan dermed bidra til oppslutning om nasjonale institusjoner, og myndighetene får økt troverdighet blant borgere som ser at nasjonal rett tilfredsstiller internasjonale standarder.

Geir Ulfstein tar utgangspunkt i at de internasjonale domstolene er et uttrykk for demokratisk handlekraft, og ikke en trussel mot demokratiet. Men når deres virksomhet legger begrensninger på handlefriheten til nasjonale organer bør domstolene også være underlagt krav som vi kjenner fra konstitusjonell rett. Holder dommerne et tilstrekkelig høyt faglig nivå? Er de uavhengige? Griper de internasjonale domstolene for mye inn i den nasjonale handlefriheten?

Eivind Smith hevder at diskusjonen om ”menneskerettighetene” mangler presisjon og kritisk distanse. ”Troen” på internasjonale rettigheter står også i veien for å se at nasjonal rett er viktigst for hvilke rettigheter vi faktisk nyter godt av. Vi bør nå diskutere hvilke rettigheter som er særlig viktige hos oss, i seg selv og veid opp mot et fungerende folkestyre. Dermed vil Norge nærme seg store demokratier, der rettigheter bygd på grunnlov og lov står i sentrum, mens internasjonale rettigheter tjener som supplement og korrektiv. Samtidig kunne grunnloven få igjen noe av sin samlende kraft i et mer flerkulturelt samfunn.

Hans Petter Graver, Eli Feiring og Janne Haaland Matlary kommenterer.
Ordstyrer: Cathrine Holst (redaktør Nytt Norsk Tidsskrift).