Underskog

Med sitt seneste prosjekt, Solaris, tar Bjørn Bjarre vare på muligheten for å se det usynlige. Han tar vare på den indre monologen der man rolig kan utvikle det som senere kan lede til ekte endring. Dette usynlige som oppstår gjennom refleksjon og meditasjon kan være potensialet til teknologiske nyvinninger eller spiren til revolusjon. Det tar han ikke stilling til i den bildeverdenen som er utstillingen, men gjennom sine fantasibilder viser han oss at det er mulig å tenke at alt vi kan forestille oss finnes. Det er nemlig den logiske konklusjonen hvis universet er uendelig.


Hans utgangspunkt er spesifikt: en bok som heter Solaris fra 1961, skrevet av Stanislaw Lem. Denne er senere blitt filmatisert flere ganger, men mest kjent er 1972-versjonen av Andrej Tarkovsky. Med metoden han benytter, og ved å ta utgangspunkt i en bok, så gjør Bjarre det samme som gjøres innen vitenskapen: han deler opp verden i sine minste bestanddeler, for så å forsøke å forstå verden bedre. Det er med andre ord ikke snakk om illustrasjoner av en bok, men heller en kvasivitenskaplig undersøkelse av verden gjennom en prøve, et eksempel, eller et eksemplar om du vil, hvor rapporten foreligger oss i et visuelt format.


Denne rapporten har fire deler, der en av delene er utført på et papir som er hundre år gammelt. Dette er også den mest skjematiske delen av rapporten, og som kanskje forteller oss noe om hvordan våre tanker omkring verden i dag er ulik de tankene tidligere generasjoner hadde om sin verden. I tillegg til å se på bilder og skjemaer fra andre tider kan vi forsøke å forstå det som er blitt skrevet ned. Språk er et filter vi hengir oss til så fort vi ønsker å forklare vår egen verden til andre. For eksempel brukes språket av kunsthistorikere for å forklare oss kunsten, av geografer for å forklare oss noe om landskapet og av medmennesker for å forklare oss noe om sine opplevelser, men noen ganger kan vi ane at språket ikke er tilstrekkelig. Og særlig i møte med det fremmede – som i Stanislaw Lems bok – kommer kunsten, språket og vitenskapen noen ganger til kort.


Planetkroppen som omtales på boksidene er dekket av et hav som skaper balanse i mikrouniverset Solaris. Havet er en ukjent organisme som ikke er gitt noe vitenskaplig navn, men som helt tydelig klarer å kontrollere og stabilisere planetens bane i forhold til dens to soler. Dette ikke-navngitte utgjør en stor del av det visuelle universet i utstillingen, og verkene som tydeligst viser dette er laget med pastellkritt på papir. Pastell tørker ikke på papiret, men er flyktig som støv. Språket, som filter, kan man også si er flyktig. Allikevel kan det vises fram. Gjennom 26 boksider fra den engelske versjonen av boken leder Bjarre i verket Alphabet Variations oppmerksomheten vår over sidene hjulpet av en systematisk metode basert på alfabetet.


De som kjenner boken eller filmene vil undre seg over at noen av de mest detaljrike delene av rapporten ikke består av gjenkjennelige bilder. Dette henger sammen med Bjarres uvilje for en direkte oversettelse eller kopiering. I flere av arbeidene i utstillingen finnes kropper og strukturer som ikke er direkte omtalt i boken, men som springer ut av Bjarres fantasi. Resultatet er en serie pastelltegninger på papir som sier mer enn tusen ord. Bjarre påpeker dermed det paradoksale i at et bilde ikke sier de samme tusen ordene til oss alle, og samtidig at et enkelt ord kan skape tusen bilder.


Anne Szefer Karlsen
Kurator, Bergen, mai 2011


_________________________________________________________________________________________

Bjørn Bjarre (1966, NO) bor og arbeider i Oslo. Hans seneste separatutstilling var New sculpture (hmm… let´s see) i januar 2008 på Kunstnerforbundet i Oslo. Bjarre har virket på den norske kunstscenen siden han gikk ut fra Statens Kunstakademi, Oslo i 1994. Han er mest kjent for det mangeårige og omfattende verket Abstract Feeling som består av plastelinaskulpturer og tegninger med referanser til populærkultur og surrealisme.


Bjarre har deltatt i mange gruppeutstillinger slik som Norsk skulpturbiennale 2008 på Vigelandsmuseet i Oslo, God natt da du… Surrealisme i norsk kunst 1930-2010 på Stenersenmuseet i Oslo, Clusters, Contemporary art from Nordea’s Art Collection (2007) og Norsk Hydro’s Art Collection (2008) på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Han har laget flere verk for offentlige rom og hans verk er kjøpt inn til flere store offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum, Norsk Kulturråd, Det norske Storting og Storebrand.


Siden 2004 har han samarbeidet med Terje Nicolaisen, Ulf Carlsson, Paul Dring og Martin Skauen i Tegneklubben som i det siste blant annet har vært å se på programmet Nasjonalgalleriet på NRK1 og i ulike utstillinger, blant annet på GrimMuseum i Berlin, 2010 og på Tegnebiennalen 2010 på Momentum/Punkt Ø i Moss.



Anne Szefer Karlsen (1976, NO), kurator, skribent og redaktør som bor og jobber i Bergen. Siden 2008 har hun vært leder av Hordaland kunstsenter i Bergen. I 2006 var hun med på å grunnlegge det prosjektbaserte Ctrl+Z Publishing, hvor hun fortsatt fungerer som redaktør.