Underskog

*Denne kvelden slås konsertene sammen med dagsaktuell debatt: NÅR SKAL MAN INTERVENERE?

Det blir en lang kveld med mye snakk og veldig mye bra musikk, og med skiver og lesestoff du ikke får kjøpt i butikken.

I samarbeid med Kulturutvalget, Norges fredsråd og Smalt som faen.*

Det ligger ingen ursmarte forbindelser her, men en sammenstilling, der ulike folk gjør det de selv er interessert i og synes er viktig – akkurat som et improv-band kan funke: Flere individuelle prosjekter pågår på likt uten annen sammenheng enn at de deler rom, og at aktørene er interessert i hverandre, kanskje nettopp fordi de gjør noe annet enn det en selv gjør. Da finnes det grenser for hva som er hva og hvem som gjør hvilke ting, mens andre ting fyker ut over de grensene og gjør den nye helheten sammensatt, og interessant nok til å gi en ettertanke. Så da var det kanskje ikke helt uten sammenheng likevel, dette her.

*KONSERTENE:

Robert Piotrowicz:*

Jeg traff på ham i Polen. Da spilte han med Xavier Charles på den sagnomsuste båten MS Stubnitz. Det var i 2003. Han hadde med seg en analog synth. De spilte noe av det mest intenst støyende jeg hadde hørt. I forfjor hørte jeg ham på All Ears. Han hadde fremdeles den samme synthen, men det låt ganske annerledes. Det var tydelig at han hadde gått gjennom ganske mye. Det som slo meg da var hvordan han hadde organisert intensiteten sin: hvordan han fikk til å håndtere digre klanger uten at det virka pompøst. Det er litt på grunn av ham at konserten er på Betong. Betong er det eneste stedet vi har tilgang til, med høyttalerflate stor nok til slik lyd.

Intervju med Robert Piotrowicz

Lemur:

Disse har vært en viktig hendelse i norsk musikkliv. Akkurat som SPUNK, som to av medlemmene kommer fra. Det er egentlig litt overraskende at de har fått være såpass alene om det de gjør, som er improvisert samtidsmusikk på klassiske instrumenter: Bjørnar Habbestad: fløyter, Lene Grenager: cello, Hild Sofie Tafjord: valthorn og Michael Duch: kontrabass. Jeg snakker med Lene Grenager:

Intervju med Lene Grenager, Lemur

Anla Courtis:

Dette er litt rart å si, men jeg tenker på ham som en veldig analytisk musiker, en som hele tiden forholder seg til den verdenen han har rett foran seg mer enn han forholder seg til et hermetisk kunstnerisk prosjekt, en spillestil eller et instrument. Det er kanskje litt dumt å si det også, for det låter litt humørløst og knirkete.

Humørlørs og knirkete er i hvert fall det siste man kan kalle Anla Courtis. Bokstavene i fornavnet er bytta om i The Reynols, bandet med Miguel Tomasin som er en mester i å snu alt på hodet. Reynols har vært litt av et laboratorium for Courtis også, og mye som har kommet ut derfra overgår det meste i å være opp-ned.
Live kan det være rein performance, men det er oftest gitar som gjelder. Gjerne en barnegitar som passer i kofferten, og en pinne med streng, noen effektbokser, en poncho, masse humor, energi og hår. Dronete og nede, men på en veldig oppe-måte. Man kan egentlig si en hel del motsetningsfylte ting om ham som inkluderer både musikk og fremtoning. Det er morsomt og smittsomt og gjennomtenkt uten at du merker det før etterpå.

Intervju med Anla Courtis

Thomas Holme:

Jeg så ham ut gjennom stabbursvinduet på Støy på landet, mens en velkjent kar inne skravla høyt om de unge folka som ikke veit hva som alt har skjedd på støyfronten og bare spiller i vei. Det har jeg sikkert også gjort, gammal og kjip som jeg er, men denne gangen var det ikke meg.

Det var kanskje ikke det supreste settet i verden, men det var han ikke aleine om. Jeg syntes han spilte fint, og dessuten er det trivelig når folk er ferske. Siden det ikke er så mye å skrive om Thomas Holme, (bortsett fra at han har spilt på Støy på landet og gjort et par gigs med Seidmenn, og dessuten har gjort vokal på en konsert med MRTNPLMR, som jeg arrangerte i Oslo uten at jeg fikk det med meg, forhåpentligvis litt fordi det var så innmari mørkt der,) kan jeg bruke plass på å si noe om hvor viktig det er at nye folk slipper til:
Hva er mer antieksperimentelt, og hva er mer kjedelig enn å sitte og holde på posisjonen sin, hvis man har fått seg en? Hvis det skal komme nye ting til, er det liten vits i å holde nye folk ute eller nede, bare fordi de ikke er flinke eller kan en masse ting, det være seg teknikk eller historie. Før i tida, da jeg ikke var gammal og kjip, da spilte vi pønk, og det var ingen som brød seg filla om folk kunne stemme gitaren eller sang reint eller skjønte opp og ned på en mikser, bare man klinte til, og det blei vi glade av, og siden vi var glade (selv om vi var unge og sinte og misfornøyde med alt, slik alle var i den alder’n på den tida), så fant vi på masse rart, bl.a. støy. Takk til Thomas Holme for at han gidder og har tid.

*DEBATT:

FN: Når skal man intervenere?*

Noen gang hørt om forkortelsen R2P? Den forklarer hvorfor Libya bombes.
Da doktrinen “Responsibility to Protect” ble godkjent i FNs hovedforsamling i september 2005 tok folkeretten et syvmilssteg fremover.

FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, gikk så langt som å kalle R2P “den viktigste og mest oppfinnsomme doktrine på den internasjonale scene gjennom flere tiår”. En doktrine som gjorde det mulig for Sikkerhetrådet å fatte vedtaket om Libya, et vedtak som har sendt franske, britiske, amerikanske, danske og norske kampfly på vingene og den libyske leder oberst Muammar Gaddafi under jorden.
To dager etter den internasjonale FN-dagen er det tid for å sette fokus mot de Forente Nasjoners intervensjonspolitikk. 66 år etter at FN ble etablert for å forhindre krig, tilrettelegger samme organisasjon for intervensjon. Prinsippet fra 2005 er klart: “Hver enkelt stat har ansvar for å beskytte sin befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten”. Hvis da hver enkelt stat eller statsleder ikke overholder forpliktelsen og diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler ikke nytter, er “det internasjonale samfunn (…) forberedt på å gå til kollektiv handling, rettidig og besluttsomt”. Men er konsekvensene av slike “besluttsomme” handlinger like lett å forutse? Kan bruken av militære virkemiddel i konfliktsituasjoner bare gjør vondt verre? I samarbeid med Norges Fredsråd inviterer vi til debatten: Når har verdenssamfunnet et ansvar for å gripe inn?

*PANEL:

Hans Blix,* svensk diplomat og tidligere utenriksminister. Direktør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i årene 1981-97 og leder for FNs våpeninspektører i Irak i 2000-03

Mona Juul, norsk diplomat. Jobber nå som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet. En av de norske forhandlerne bak Oslo-avtalen i 1993

Ola Tunander, seniorforsker ved PRIO, som i det siste har skrevet om Libya og R2P Alexander Harang, informasjonssjef i Norges Fredslag

Sverre Diesen, Norges forsvarssjef fra 2005 til 2009.

STANDS:

dssp ble etablert i 2008 og er et prosjekt tilknyttet og drevet parallelt med Audiatur bokhandel. Hovedambisjonen med initiativet er å skape en stabil salgs- og markedsføringskanal for norske og skandinaviske småforlag, samt å øke bokhandelbransjens bevissthet ovenfor det som produseres av svært gode bøker og tidsskrifter på de mindre forlagene.

Kuk & Parfyme har tidligere eksistrert som en filmklubb på Kurant Visningsrom i Tromsø. Mai 2011 tok filmklubben steget videre som fanzine i pocketbokformat. Fanzinen er en samling av teoretiske tekster, eksperimentelle tekster/samtaler og kunstnerisk bildemateriale som i møtepunktet mellom trash-estetikk og seksualpolitikk utforsker nye strategier for hvordan å snakke/tenke/handle/skrive/jobbe med og om film, videokunst og bilder.
Redaktører: Ingrid Forland og Vebjørn Guttormsgaard Møllberg

Looop er en organisasjon dedikert til å forene, støtte og promotere uavhengige norske musikere, band, platelabels og andre involvert i samme scene, som deler en genuin interesse for musikk og en idealistisk tilnærming til det de gjør. Hvis du vil være en del av Looop, så ta kontakt!

Mopp er en fanzine med hovedfokus på tekst. Tekst i seg selv og i forhold til kunst. Bladets bidragsytere har det til felles at de er relativt unge og uetablerte. Fanzinens fjerde nummer kom ut i juli 2011 i Oslo med temaet Fjernt. Redaksjonen består av Jan Marius Kiøsterud, Kristine Kleppo og Nils Elvebakk Skalegård.

Spesial Nord er en kunstnerdrevet publikasjon initiert av Iselin Linstad Hauge og Christina Leithe Hansen. Spesial Nord jobber prosjektbasert i forhold til samarbeid med kunstnere og kunst institusjoner. Publikasjonen utkommer uten fast tid eller antall i året, men har ulike aktiviteter hvert år.
Spesial Nord er et idealistisk og ikke-kommersielt tiltak, fritt for religiøse og politiske grunn pilarer, så godt det lar seg gjøre. Hvert prosjekt er tematisk, for å ta et kuratorisk grep ved valg av kunstnere.

I samarbeid med Smalt som Faen, Kulturutvalget og Norges Fredsråd

Fullstendig programoversikt finner du her og her