Underskog

Nytt album ute: I Like You

Martin Hagfors har vært rundt lenge og har gjort mye. Men med I Like You har han levert sitt

beste album. Et album spekket med glidende, hypermelodiøs, drømmende psykedelia parret

med solvarm vestkyst pop, folk, americana og hypnotisk krautpop. Albumet er produsert av

Lars Horntveth (Jaga Jazzist) som også produserte Susanne Sundførs ”The Brothel” (Sundfør

synger for øvrig på låten Floating From A Dream og Hanging On To Innocence) samt Hagfors

forrige album ”Men And Flies”. På denne, Horntveths tredje produksjon, har han overgått seg

selv og markerer seg for alvor en av Norges mest spennende produsenter. Han maler fram et

delikat, varmt og vakkert lydbilde. Horntveth sier selv han fant inspirasjonen til platen i band

som Wilco, Can, Air, The Dragons, Field Music og Beck.

Om inspirasjonen for albumet sier Hagfors: ”Skal jeg være helt ærlig må jeg si at min største

inspirasjon kom fra arbeidet med Men And Flies og et ønske om et videre samarbeide med

Lars. Før arbeidet med Men And Flies hørte vi mye på musikk med et ønske om å lage et

klassisk arrangert popalbum (Colin Blunstone, Bergen White,S. Stevens, Mayfield etc) denne

gangen hadde vi bare en tanke om å finslipe utrykket samt kanskje ha en mer”elektroniskkeyboard

basert sound”

Hagfors har brukt mye tid på plata og har hatt en større ro rundt innspillings prosessen enn

tidligere. Han spilte inn demoer av de fleste låtene mens rakkettene hylte på nyttårsaften

2009 og sakte men sikkert mellom andre oppdrag fant han og Horntveth tid til pre prod,

innspilling og miks. I Like You har derfor blitt et svært gjennomarbeidet puslespill.

“Jeg brukte god tid på låtskrivingen og skrev om ting som opptar meg, både hendelser og

refleksjoner rundt mitt eget liv (Not Now, Chewing My Nails, Too Vain To Die, Thick And Thin

Skin) kjærlighet (A Voice Dipped In Honey, I Like You) samt å belyse urett og feilsteg i en

større politisk og medmenneskelig sammenheng (Freedom To The Hounds, Company Oil,

Floating From A Dream). Hanging On To Innocence er derimot skrevet på taket til en bygård i

Brooklyn. NY og er et slags “snapshot” sier Hagfors.

“Mange av låtene er ‘totalt’ forvandlet. For eksempel så var Company Oil i utgangspunktet en

slags spaghetti western blues shuffle som endte opp som en Robert Wyatt-inspirert mørk

drone. Andre låter som I Like You, Not Now, Freedom To The Hounds og Thick And Thin Skin

har også slike forvandlinger. Full åpenhet og trang til å gjøre noe nytt og uventet var viktig. På

Too Vain To Die ble arr inspirert av Elton John’s Benny And The Jets og da Lars ville at jeg

skulle lage enda et tema på låta ble jeg sendt hjem med noen nye akkorder som ble benyttet

til det som neste dag ble valgt til refrenget. Det føltes som hjemmelekser! Dermed har vi også

for første gang samarbeidet som melodimakere.” sier Hagfors.

Strømland Records teamet opp med Kim Hiorthøy for foto og coverdesign for å få den siste

prikken over i’en på det vi føler er et av de store norske albumene i 2011.

http://www.martinhagfors.com/home.cfm

NRK-Lydverket

Kaleidoskopisk praktpop

Med sitt første album under eget navn både befester og utdyper Martin Hagfors sin posisjon som en av norsk popmusikks mest eventyrlystne og solide låtskrivere.

Som drivkraft i prosjektene Home Groan og HGH, samt låtsnekker for band som Bigbang, The National Bank, Hellbillies og Motorpsycho, har Hagfors en drøss albumutgivelser og […]

Med sitt første album under eget navn både befester og utdyper Martin Hagfors sin posisjon som en av norsk popmusikks mest eventyrlystne og solide låtskrivere.

Som drivkraft i prosjektene Home Groan og HGH, samt låtsnekker for band som Bigbang, The National Bank, Hellbillies og Motorpsycho, har Hagfors en drøss albumutgivelser og -bidrag på samvittigheten, men denne skiva må likevel ses på som et nytt kapittel i karrieren til den amerikanskfødte nordmannen.

Han stiller med toppet gjesteliste på Men And Flies – Nikolai Eilertsen, Mathias Eick, David Wallumrød og Morten Qvenild er alle markante utvekster i den norsk musikkfloraen – men størst ære for albumets intimt ambisiøse uttrykk tilfaller produsent og arrangør Lars Horntveth (The National Bank, Jaga Jazzist), hvis soloplate Kaleidoscopic fullt fortjent er nominert til Spellemannprisen. Som med det meste annet han legger fingrene på, tilfører han luft og dybde til låtene; fra enkle strykerfundamenter til intrikate, viltvoksende kratt av godlyd.

Allerede tre sekunder ut i åpningssporet ”Appetite” varsler Hagfors at de mest countryfiserte tilbøyelighetene er tonet ned til fordel for en popanskuelse som snytt ut av kaleidoskopet til Andy Partridge og likesinnede, smidige melodiskulptører. På ”Tattooed On My Eyes” boltrer han seg i soulpop-landskapet Lambchop ryddet med Nixon, mens ”It’s A Cinch” dirrer mellom lett nypsykedelia og sval, tenksom kammerpop.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne svake ledd i dette byggverket, tross enkelte øyeblikk som funkler ørlite svakere enn resten (”The Kernel Question”). Det er bare å gratulere Martin Hagfors med steget ut av skyggene. Jeg tar gjerne oppfølgeren det har blitt hintet om så fort det lar seg gjøre.

Aftenposten

Pop fra verkstedet

Appetittvekkende popmusikk fra en låtsmed som kan sitt fag.

Når endelig kulthelten Martin Hagfors finner det for godt å debutere under eget navn, gjør han det med feiende flott og engasjert popmusikk.

Umiddelbart dras du inn i hans univers, det tematiske som det melodiøse.

Arrangementene sitter som et skudd, velfunderte og mangfoldige som de er. Så har han da også fått med seg et stjernelag av hjelpere, alt fra Morten Qvenild og Mathias Eick til Lars Håvard Haugen og Lars Horntveth. 14 musikere i alt iberegnet hovedmannen selv.

Hagfors er en rutinert låtsnekker, først og fremst for egne prosjekter som Home Groan og HGH, men også for Hellbillies, BigBang, The National Bank, Elisabeth Andreassen og Motorpsycho.

Hans musikalske ståsted ligger i det jordnære rootsbegrepet, men her har han smeltet det sammen, på en utsøkt og sofistikert måte med det beste fra popmusikken. Ikke spør om favorittlåt, for det veksler fra høring til høring. Her er så mye å kose seg over.

Bergenstidene

Moden duggfrisk

Slentrende, elegant og bedagelig pop

Som frontfigur for Home Groan, halvparten av HGH og låtskrivermakker for The National Bank, Askil Holm og andre, har Martin Hagfors lenge vært sterkt til stede i norsk musikkliv. Faktisk har 47-åringen gitt ut 15 album før han nå solodebuterer.

«Men and Flies» er på nivå med hans aller beste. Hagfors beveger seg fra det jordnære americanapreget til et tidløst, svevende, luftig uttrykk. Platen er et sommerlig veikryss hvor visesang møter vestkystharmonier, steel gitar prater med strykere, trombone og trompet hilser på summende elektronikk.

Lars Horntveths arrangementer og produksjon sørger for at musikken får god tid, temaene er klare og virkemidlene enkle, men subtile. En referanse kan være Motorpsychos flørt med strykerpop (deres nye trommis, Kenneth Kapstad, spiller her også), men Hagfors låter utelukkende som seg selv. I dialog med Horntveth og musikkhistorien har han fått ut sitt fulle potensial.

Dagbladet

Martin Hagfors er en musikalsk altmuligmann, født i Paolo Alto, USA, for 49 år siden, låtskriver for norske band fra Big Bang til Elisabeth Andreasson, fra Hellbillies til Motorpsycho, aktiv i forbindelse med National Bank og Jaga Jazzist – og med de egne bandene HGH og Home Groan.

Men and Flies

Nå kan du trekke pusten og i likhet med undertegnede forundre seg over at han ikke har utgitt noe soloalbum før nå.

Ikke overraskende spenner denne plata over et vidt register, fra orkestral pop à la Beatles m/George Martin med fioliner og blåsere, til innslag av jazz og synthelementer.

På overflaten et album som flyter over av harmonisøkende melodier, men spekket med spennende detaljer og klisjéløse tekster framført av Hagfors med lys, manende røst. Et gjennombrudd?

I så fall er det overmodent

Dagsavisen

Tilhengere av Home Groan og HGH vil få en positiv overraskelse i Martin Hagfors første soloplate. «Men And Flies» er blitt en finstemt poprockplate preget av Lars Horntveths (Jaga Jazzist) lette og harmonisøkende produksjon over det man kan kalle 1960-tallsfølelser og lekne tilnærmelser til originale jazz- og klassiske arrangementer, som gjerne tangerer det storslåtte, atonale og mollstemte.

Tekstene sirkler mer rundt relasjoner enn hva vi er vant til fra Hagfors’ side, og dette gjenspeiles i sensuelle komposisjoner. Men samfunnsengasjementet skinner også gjennom, som i «I Need To Know». Videre yter arrangementene motstand til det pene og lette. At de forskjellige lagene i musikken avslører detaljene (som i den fantastiske «It’s A Cinch»), utgjør spenningsmomenter på plata.

Horntveth og Hagfors spiller de fleste instrumentene, men drar inn sterke navn i helheten (Mathias Eick, Morten Qvenild, m.fl.), samt imponerende utnyttet stryk og blås. En voksen orkestrert storhet og en vellykket eksperimentering med uttrykksformer gjør «Men And Flies» til en annerledes og fascinerende plate.

Adressavisen

Martins store svev

Etter å egenhendig vært en norsk americanabølge på plater med ulike band, trer Martin Hagfors fram med ambisiøs voksenpop på fin solodebut.

Dette er visstnok album nummer 15 fra Martin Hagfors, og for alle som har lært den produktive låtskriveren med den nasale røsten å kjenne gjennom Home Groan eller HGH, så er «Men and Flies» en overraskende solodebut. Selv om countryvenn og mangeårig medspiller Lars Håvard Haugen fra Hellbillies også her dukker opp med sin lekre steelgitar, er «Men And Flies» langt fra det landlige soundet han og Hagfors har levert tidligere. Musikalsk har faktisk plata mer til felles med bandet Hagfors har vært tekstforfatter for, The National Bank. At Lars Horntvedt derfra har produsert og arrangert er sterkt medvirkende til at albumet har fått sin spesielle karakter.

Kombinasjonen av enkle sanger med stort rom både for ord og arrangement gir en dynamisk kontrast mellom sakte sanger med nasal røst og spenstig bruk av strykere. En rekke av landets ypperste yngre musikere i skjæringspunkt mellom pop, jazz, rock og samtidsmusikk bidrar til å gi materialet egenartet løft. På sitt beste blir resultatet voksen, ambisiøs popmusikk med en skjør, menneskelig tone i bunnen.

Gjennom ni sanger blir albumet en musikalsk konfekteske med store biter. Bare unntaksvis blir innpakningen for stor for materialet, slik at resultatet blir imponerende, men litt irriterende prog-pop. Hovedsaken er et grandiost, bunnsolid album som vokser over tid, og står som den kanskje dristigste og mest helstøpte plata fra Martin Hagfors så langt.

HØYDEPUNKT: «Men and Flies» og «Tatooed on my Eyes»

Firdaposten

Mannen bak Home Groan (10 plater) og HGH (fem plater) debuterer endeleg med ei soloplate. Og gjer då sjølvsagt noko heilt anna enn den countryinspirerte rocken vi har blitt vande med frå han.

Ved første gjennomlytting høyrdes dette useieleg kjedeleg ut. Så at plata veks ved gjentekne lyttingar, er det vi kallar ein understatement.

Det faktum at Lars Hontveth frå Jaga Jazzist har produsert og spelar på plata, farga utgangspunktet så mykje at eg tykte det blei for mykje av det gode. Piano, blåsarar og strykarar i godt monn vart for meg veldig uvant i det universet Martin Hagfors til no har operert.

Desto betre då at mannen visar at han også kan briljere innan denne sjangeren og. For det er eigentleg det han gjer, sterke låtar og fin vokal, i det som lettast kan klassifiserast som klassisk popmusikk.

Nordlys

Dristig og vellykket

Den norgesbaserte eksilamerikaneren Martin Hagfors har over tid glidd inn som en naturlig og vital del av Musikk-Norge. Med bandet HGH og sitt hyperaktive soloprosjekt Home Groan har han måket ut mengder med skiver, i tillegg til å bistå alt fra Motorpsycho, Hellbillies, National Bank og Bettan (m.fl.) med låtene sine. Som liveartist har han dessuten vært en sikker leverandør av finfine – og lange! – konserter, fulle av humor, varme og vidd, og der flotte americana-låter og lange anekdoter/historier har skapt mang en minnerik kveld.

På Men And Flies har Hagfors valgt å parkere Home Groan-navnet for en stakket stund, og det er nok mer for å markere musikalsk distanse enn det er for å begrave det. Hans «debut» er nemlig et til tider uhyre ambisiøst pop-prosjekt med nokså intrikat pop, der tankene går henimot Big Star og et lavmælt Love. Ganske dristig og vågalt, med andre ord. Lars Horntvedt fra Jaga Jazzist har dessuten skrudd det hele sammen, og har helt tydelig satt sin signatur på skiva.

Det eneste som trekker litt ned er mangelen på flere virkelig sterke låter, selv om også de finnes her, og da spesielt i den skjøre, neddempede og intenst vakre Scarlet. Likevel skal det bli gøy å se hvor han tar dette prosjektet til ved neste korsvei (ganske gøy at hans eget navn per nå kan omtales som et sideprosjekt). Håper han tar seg god tid, finpusser låtmaterialet og fortsetter der denne skiva stopper, for her har vi garantert mye mer i vente.