Underskog

Patashnik er lyden av rendyrket teknoparanoia. For dem som bare kjenner dagens trivelige sosiale medier, kan det virke fjernt, men tidlig på 90-tallet trengte man ikke å fortelle noen at computerteknologien var kontrollert av militærindustrielle og imperialistiske krefter. Det ble rett og slett tatt for gitt, på samme måte som det ble tatt for gitt at vi sto på terskelen til en epoke som i løpet av kort tid ville endre våre forestillinger om hva det ville si å være menneske, både mentalt, fysisk og sosialt. I denne uoversiktlige situasjonen gjorde Biosphere aka Geir Jenssen det opplagte: Han plukket opp fryktsignalene og erotiserte dem.

Der andre teknomusikere var eksperter på å arbeide frem nye syntetiske lyder, var Jenssen først og fremst ekspert på å mane frem selve følelsen av teknisitet, enten det dreier seg om tradisjonell industri eller informasjonsbehandling: Tunge mekaniske maskiner, tanks og turbiner og jagerfly ble glatt kombinert med det man antar er lyden av The MIT Computer Science and Artificial Intelligence Lab. Men fremfor alt var Jensen ekspert på de ambivalente følelsene som oppstår i forhold til en teknosfære de aller færreste forstår eller har kontroll over.

Slik fremsto Biosphere som teknomusikkens svar på Pink Floyd, med Patashnik som en ny The Dark Side of the Moon, et slags musikalsk og konseptuelt høydepunkt, med lag på lag med malende lydsamples, og den stadige mumlingen fra konspiratoriske stemmer, noen knapt hørbare, andre manisk repetitive.«It’s so frightening to lose yourself, to lose your will, to lose yourself» heter det i snakke-stemmesporet til Decryption: Drømmen om en lykkelig drop-out-kultur ble kanskje revitalisert med House-sommeren 1988, men nå er den definitivt over. Det hele ville vært uutholdelig kitschy hvis det ikke hadde vært så briljant skrudd sammen, så nevrotisk viet ideen om et dansegulv forent i en felles, paranoid ekstase. Selv de mest flytende øyeblikkene på platen bygger hele tiden opp til dette, først og fremst ved å holde spenningen – en slags manisk anspenthet – oppe til enhver tid. Patashnik er derfor (i likhet med The Dark Side of the Moon) en plate mange fremdeles lytter til – selv om de kanskje syns at de burde ha vokst fra den.

Ina Blom

Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo

(Morgenbladet)