Underskog

“Fremmed flokk”, en utstilling med fem kunstnere

25/11-2011 – 7/1-2012

Didrik Jacobsen
Andreas Pedersen
Sjur Odden Skjeldal
Christian Hoel Skjønhaug
Henrik Lunde Sælid

Minikonsert ved Alexander Stenerud på vernissagen.
Kunstnerisk julebord, for alle som har lyst!!
Tapasbuffet kr 200 per person, fra kl 20.

For andre gang dro jeg til Sjurs leilighet, denne gangen spiltes det skjev, funky kontrabass og reisegitar der da jeg ankom – Jono El Grande var tilfeldigvis innom. Jeg hadde fått i oppdrag å skrive noe om fem forskjellige kunstneres verk, til en utstilling på Perlas Mediterranea, hvor en har god tid til å nyte bilder før, under og etter tapas. Verkene ble fotografert av Dagfinn Hobæk mens jeg satt og lyttet til musikken.

Etterhvert dro Jono og fotografen, og kontrabassisten, Christian Hoel Skjønhaug, viste meg eksempler på hva han har tenkt å stille ut: på en vegg hang utrolig fine, rolige ansiktsportrett, tegnet med blyant, i A4-format. Sjokkert gikk jeg nærmere og lengre vekk, spurte og fikk forbausende svar: at målet var å gjøre realistiske portrett etter fantasien, at han ikke hadde gjort forhåndsskisser, at han hadde brukt minimalt med viskelær, at han hadde brukt én blyanthardhet. Strukturen i papiret er helt intakt. “Bruk ikkje sandpapir der ein visshøv kniv har skore”, har jeg hørt, og skjønner nå at det har mye for seg. Deretter dro Skjønhaug, etter å ha vist meg ett av verkene han vanligvis stiller ut: et rent abstrakt maleri i stort format, med den samme roen over seg som fins i portrettene.

Deretter stilte Sjur ett og ett verk opp på en sofa, lot det stå en stund, og hentet opp et nytt.

Først ut var selve antitesen til Skjønhaugs verk: en demon sprutende ut av rammen, springende en rett i fjeset, et bilde i sterk bevegelse. Man tar nesten hånden foran ansiktet for å beskytte seg! Men denne demonen er ikke ond, den er vilter og energirik – det er en vennlig demon, kun utstyrt med en vilter og uregjerlig kraft den ikke kan kontrollere.

Didrik Jacobsen, som malte demonen, har også malt et bilde i et bilde, med en finurlig måte å skape fokus på. Begge bildene føles ellers veldig tredimensjonale, men mens demonen springer en i møte, flyter bildet i bildet statisk over resten av verket.

Etter det kom et helt annet bilde opp på sofaen: en gla’bjørn, ekstremt ekstrovertert, altomfavnende. Naivistisk – smiler den eller er den trist? Gjør smilet vondt? Andreas Pedersens maleri av en bjørn fra mars drar i flere retninger.

Så bar det inn i Sjur Odden Skjeldals magiske verden: Et stort verk, også i størrelse, som min forståelsesorienterte hjerne ikke blir klok på, et behagelig og varig forundringsskapende verk: En mørk natt, med ansikter som virker hånende, utilfredse, glade, hetsende om en annen, men bildet stanser ikke her: bak stjernene fins vinduer som åpner mot en blå virkelighet, hvor en fyr stikker hodet inn og ser godmodig på før han går videre, som for å si at han kjenner en dypere virkelighet enn denne, sånn en ser verden er ikke sånn verden er. Forskjellige virkelighetsoppfatninger havner i dialog med hverandre.

Til slutt plasserte Sjur et bilde av Henrik Lunde Sælid på sofaen, en kvinne i religiøs kontemplasjon i stil kjent fra mange kristne verk, men hun er naken, og den opphøyde skikkelsen med utbredte armer står mellom øynene til et litt skummelt ansikt. Et spennende bilde å prøve å tolke.

For å kunne se og forundre seg over disse verkene, fins det ikke mange andre muligheter enn å komme til Perla og se utstillingen gjennom egne øyne, for hvert og ett av verkene byr på mange forskjellige vinklinger, men først og fremst er de opplevelser som en ikke har sjansen til å oppleve andre steder.

Ketil Blix-Nilsen