Underskog

I Pi (Aronofskys debutfilm) følger vi Max Cohen, en relativt anerkjent tallteoretiker med en del psykiske plager, som også er nokså besatt av ideen om at alt som eksisterer utgår fra matematisk deriverte mønstre. For å bevise denne teorien forsøker han å finne et system bak fluktuasjonene i aksjemarkedet, en aspirasjon som etter hvert forverrer hans skjøre mentale tilstand, og som tiltrekker oppmerksomhet fra lyssky Wall-Street spekulanter og en gruppe hasidiske jøder som vil påskynde endetiden.

Musikken er satt sammen av Clint Mansell, med bidrag fra en rekke artister innen elektronisk musikk (bl.a. Massive Attack og Aphex Twin), og i samsvar med filmen generelt er den ganske fokusert rundt Max, eller nærmere bestemt hans mentale tilstand og oppfatning av ting. Siden Max sliter med en del sosial angst, hallusinasjoner og paranoia reflekterer musikken det med vedvarende og foruroligende frekvenser, eller plutselige sylskarpe toner når han rammes av akutt hodepine. Samtidig brukes også en del drum & bass for å representere den mer frenetiske og hyperaktive siden av psyken hans, og hans fascinasjon for numrenes allestedsnærvær.

Den konsekvente bruken av elektronisk musikk gjennom ca. hele filmen kan sees som et nikk til Max sin matematiske verdensforståelse, og generelt føles alle delene av lydbildet som en logisk del av helheten, selv om mange av dem er plukket fra diverse artister. Så Pi er en suksesshistorie når det gjelder å konstruere et soundtrack ved hjelp av populærmusikk.