Underskog

03. oktober – 27. oktober
Janicke Schønning & Elin Rødseth
UTEN HORISONT

Fri fra horisonten

Å være fremmedgjort er kanskje det mest basale trekket ved den moderne livsfølelsen – men finnes det et alternativ? Er det mulig å tenke seg en friksjonsfri tilknytning til omgivelsene, en tilstand hvor både natur og metropol er sugd opp i ens eget stabile jeg? En komplett harmoni mellom selvet og dets habitat, synes nesten alltid uoppnåelig. Oppmerksomheten ledes snarere mot overgangene og sammenføyningene. Utenfra observerer du en ytre verden og din egen fysiske og mentale plass i den. Den posisjonen du inntar styres både av ønsket om integrering og behovet for avstand.

Janicke Schønning og Elin Rødseth sirkler begge inn denne litt usikre plasseringen i et landskap, hvor de i utgangspunktet observerer omgivelsene og gjengir dem todimensjonalt. Dette landskapet er fundamental ulikt hos de to kunstnerne; der Schønning har tatt med seg malesakene plein air, langt inne i mørke skoger i Sørkedalen, har Rødseth orientert seg i New York, og fanget menneskeskikkelser som synes å høre hjemme i byrommets parker og gater.

I Rødseths photopolymeretsninger er skikkelsene fremmede, de er å oppfatte som statister, noe som understrekes av miniatyrformatet. De er synlige, og inngår i byens tette nettverk, men Rødseth ser dem som isolerte og utydelige – uten distinkte karaktertrekk. De er ansiktsløse – hun kjenner dem ikke, og det gjør heller ikke vi. En statist er per definisjon en ekstraperson som fyller en rolle, som kanskje til og med har en replikk, men som ytterst sjelden driver handlingen framover. Statisten fyller ut et større bilde, som for å gjøre det troverdig. Rødseth henter marginale skikkelsene ut fra massen og plasserer dem i sentrum, på en trang scene, men de forblir vage og smetter unna åpenbare kategorier. De fyller opp konturens linjer på en diffus og uspesifikk måte. Hun belyser ikke disse figurene, men bruker sin tid og nennsome teknikk på dem. På denne måten får de en paradoksal betydning. Rødseth har valgt et fotballkortformat, men det er uvisst hvem som er opponent i dette billedspillet. Bildene kan bæres hendig rundt, men mangler den intime auraen man tilskriver portretter av mennesker i ens eget liv.

Schønning arbeider i møtepunktet mellom tegning og maleri, med blekk på papir, der skogen og naturkrefter er gjennomgående motiv. Om vinteren lar hun blekket stivne til frost, eller snøvær abstraherer motivet til formale strukturer. I sommerhalvåret regner det på papiret, som utsettes for naturens egen nedbrytning. I granskogen, som Schønning gradvis har fått et mer øvet og fortrolig blikk på, vokser en motivkrets fram, hvor trærne avtegner seg som mørke silhuetter og danner en nesten mystisk skjerm. Disse naturutsnittene mangler horisont. Den maleriske landskapstradisjonen avtegner seg som bakteppe, og de naturromantiske idealene kan være både lokkende og truende. Samtidig relaterer disse motivene seg til opplevelsen av hverdag og reprise av sykluser. Rundt henne fortsetter skogen sitt liv, sesong etter sesong. Hvilke betydningsmuligheter har naturen for oss i dag, er den stilisert som forestilling eller reell som miljø?

De to motiviske verdenene synes ikke umiddelbart å høre sammen, storbyens mennesker står mot kratt, villnis og tette trær. Rødseths blendende lys, som om det dreide seg om falmede fotografier, møter en motsats i Schønnings mørke dyp, som sjelden leder betrakteren inn på en sti mot klarhet og oversikt. Stammene kaster deg tilbake med sine grafiske forgreninger. Rødseths sparsommelig disposisjon og gåtefulle stemninger, kontrasterer med Schønnings ekspressive dynamikk. Koloritt, metode og motiv peker i hver sin retning.

Like fullt er det underliggende linjer mellom de to, byen blir en aktør og et formende rammeverk de begge forholder seg til, den er både eksplisitt og implisitt til stede – som nærvær og kontrasterende fravær. Der Rødseth lar byens strøm av fremmede mennesker fryse til enkelte figurasjoner, står Schønning som en byperson ute av kontekst, midt i vinterskogen, og lar blekket fryse på papiret til krystallinske strukturer. I en poetisk tilnærming blir persepsjonen av omgivelsene hos begge omgjort til fikserte øyeblikk av noe som flyter og er i konstant endring. Noe fremmed streifer forbi, og det er som om vi drar kjensel på denne uroen.

Line Ulekleiv

Elin Rødseth er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, China Art Academy og Accademia di Belle Arti di Firenze. Det siste året har hun hatt stipendplass ved Manhattan Graphics center i New York. Hun spiller også i performancebandet Oi Brenda som er aktuell på årets Høstutstilling.

Janicke Schønning har studert Fine Art på Central St. Martins i London og har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har blandt annet stilt ut ved Lautom Contemporary og Høstutstillingen, og er aktuell med separaturstilling ved Tegneforbundet i 2014.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet.