Underskog

(Foto: Ingrid Pop)

SERENA MANEESH “SOMNAMBULISM”
Henie Onstad Kunstsenter, 8. des 2013 kl. 14.00

skrevet av Emil Nikolaisen

"Somnambulisme" er en søvnforstyrrelse hvor man i sovende tilstand utfører ting som man normalt skulle være våken for å utføre. Den alminneligste form for søvngjengeri er nettopp at man vandrer omkring. Søvngjengeri er ikke i seg selv farlig, men risikoen for å komme til skade er naturligvis større enn normalt. (wiki)

SM live anno 08.12.13:
Emil Nikolaisen – lydjusteringer, tape efx
Ådne Meisfjord – co- arrangering, Moog Voyager, Juno 106, Korg VC-10, programmering, perkusjon, efx
Sondre Tristan Midttun – gitarresonator
Kristian Rangnes – modulærsynthesizer, Elektron Octatrack, programmering, perkusjon, efx
Brede Rørstad – dirigent, perkusjon, Roland Sp 404

Kor: 
Linnea Sundfær Haug
Siri Opsahl Haugen
Silje Vatne Heggem
Ingrid Vik Henriksen
Caroline Hitland
Karen Rosenberg Olsen
Ingrid Støylen Runde
Elisabeth Ånes Rydland

Film og foto:
Ingrid Pop og Frode Fjerdingstad

Lys:
Joakim Faxwaag

Lyd:
Espen Siverts

Konsert produsert av Brede Rørstad

Takk til:
Henie Onstad Kunstsenter, Lasse Marhaug, Lars Mørch Finborud, Kjetil Nernes & Årabrot, Eivind Schou & Oslo Audio, Snasen, brødrene Bowitz, Kollwitz, Benjamin Sand, Emilie Lium Vordal, Karen Rosenberg Olsen, Leif Haaland, Pernilla Gunnarsson, Nick Terry, NRK

Støttet av Norsk Kulturråd

Serena-Maneesh har siden starten i 1999 vært gjennom en rekke inkarnasjoner, men prosjektet har etter hvert blitt synonymt med komponist, vokalist, musiker og produsent Emil Nikolaisen. Tross et fåtall utgivelser har Serena-Maneesh blitt etablert som et stort navn internasjonalt. Nikolaisen brukte fire år på albumet Abyss in B-Minor som kom i 2010, og som fikk strålende mottagelse overalt. Året før deltok Serena-Maneesh i HOKs To Be Heard Is To Be Seen utstilling- og konsertserie med en nå legendarisk konsert på Kunstsenterets Utescene, hvor bandet tok konseptet bokstavelig og spilte bak en tre meter høy vegg av forsterkere. Emil Nikolaisen har tatt oppdraget med å lage et bestillingsverk i Arne Nordheims ånd på strak arm. Med seg til Høvikodden for å fremføre musukken har han bandet Serena-Maneesh, og Fjerdingstad og Pop på film/visuals. Nikolaisen skriver selv om et noe spesielt møte han hadde med Nordheim mens han jobbet som kirketjener i Nordberg kirke:

Nordberg kirke, 2005. Hode og hender nedi ei vaskebøtte. Fullstendig frakoblet fra patchbays, surstøtende kaffe og dårlig luft. I eksil for å gi hjertet luft, komme min gryende apati til livs. Noen lusker inn kirkedøra, utenfor vaskehjelpens synsvinkel. Vedkommende er tydeligvis på feil adresse, ved feil kirke. Jeg forklarer fortumlet en veibeskrivelse, svakt, fra det hinsidige. Registrerer en mild stemme og et vennlig ‘takk’. Kaster kjapt et blikk over rommet idét skikkelsen sleper ut.. En lysstråle avdekker et værbitt ansikt på vei mot døra og jeg skal til å utbryte.. “Arne Nordheim!” Men jeg lar det være. Jeg er bare vaskekona. Mekksikaner’n. Underklassa. Rotta. Nordheim selv ville sikkert synes det var hyggelig å slå av en prat. Nå får vi omsider hilse ham. Rottene, Myrfolket, Stormen, Båndspillerne, Oscillatorene.