Underskog

Mikael har et musikalsk rulleblad fra
det nesten legendariske
åttitallsbandet Electrobugs,
virkelighetens svar på Christopher
Nielsens tegneserie av samme navn.
Siden den gang har han holdt
låtskrivervirksomheten ved like som
frontmann i band som Houdinis og
Romkadettene, og de siste åtte
årene med Gjengangerne.

Det fins flere røde tråder i denne
lange musikalske løpebanen. Et
rocka sinnelag, en hang til å slå over
i urocka taktarter som tango og vals,
og norske tekster som aldri har vært
i nærheten av uhemmet livsglede.
Holmberg har gitt melankolien både et ansikt og et kobbel med fengende
låter. På “Tilbake til start” demonstrerer han nok en gang sin popteft. De
sytten sporene har alle den stilsikre melodiføringen som får deg til å tenke at
denne sangen må da ha vært skrevet for lenge siden. Og der tar du feil.
Dessuten låter Gjengangerne strammere og mer strøkent enn noen gang før.

Holmbergs mange år i relativ obskuritet har gitt ham anledning til å spisse sin
tekstlige kompetanse til det punkt hvor han nå er en av svært få norske
låtskrivere som er i stand til å skrive en sang med punchline. Det er vanskelig
å se for seg hvilke andre norske låtskrivere som kan a) levere en linje som
“Min siste fjert fikk strålende kritikker”, b) bruke Snåsamannen som seksuell
metafor og c) finne på en tittel som “Bipolarhelt”. Dessuten er han ikke redd
for alvor når det trengs.

Alt dette, sammen med den myndig-sleivete og småforkjøla stemmen, vil få
noen til å omtale Holmberg som en norsk Ray Davies. Dem om det. Mikael
Holmberg er en ganske alminnelig finlandssvensk nordmann som har skrevet
en hel del fine sanger, og som synger dem selv fordi ingen andre gjør det. I
en bedre verden hadde han blitt spilt på Nitimen så ofte at vi ble lei av ham.
Kom igjen, Norge! Nå skjerper vi oss.

Knut Nærum