Mudhoney (US)
torsdag 21. juli 2016 kl. 20:00 på Parkteatret
De levende legendene i Mudhoney kommer tilbake til Oslo! Etter en svett og svært vellykket Øya Open-kveld på Vulkan i fjor vår, står nå Parkteatret for tur.
Bandet fra Seattle har levert en stødig rad av skiver i over 25 år, og viser ingen tegn til trøtthet. Foreløpig siste album, «Vanishing Point», kom i 2013. Som de fleste skivene er den proppfull av herlig bråkete rock, som låner like mye fra punk, adrenalinblues, garasjerock, klassisk hardrock og annen rå gitarulyd spilt med møkk under neglene.
Mudhoney var i starten selve spydspissen blant de langhårete bandene som krøp ut av øvingslokaler i det nordvestre hjørnet av USA på 80-tallet. Før Nirvanas kommersielle gjennombrudd ble de ansett som det viktigste bandet innen det som ble stemplet som grunge av mediene. Kvartetten ble dannet av folk med bakgrunn fra Green River, Bundle Of Hiss og Melvins, og singelen «Touch Me, I’m Sick» og EPen «Superfuzz Bigmuff» slo ned som lyn i den våkne delen av musikkpressen i 1988. Deretter ble Mudhoney kjent som et fantastisk og energisk liveband på begge sider av Atlanteren. Det går fortsatt gjetord om deres besøk på Alaska i Oslo i 1992.
Mudhoney havnet etter hvert på stort selskap og fikk erfare at det ikke alltid er noen garanti for at musikklivet blir enklere. I dag er de kanskje verdens aller beste hobbyband. De turnerer nemlig i så begrensa perioder av året, at man må gripe denne muligheten når de først er tilbake i Oslo. Om man har oppdaget Mudhoney helt i starten, når de slo igjennom til et større publikum med «Every Good Boy Deserves Fudge» (1991), med samleplata «March To Fuzz» (2000), ved returen til Sub Pop med «Since We’ve become Translucent» (2002) eller nyutgivelsen av «Superfuzz Bigmuff» (2008), vet man hvorfor man skal glede seg til å oppleve dette bandet.
Gaffa om konserten i 2015, 5/6:
«Mark Arm så ikke ut som han hadde eldes en dag. Nesten som om han hadde ligget i en tuppewareboks på bakrommet til Sub Pop i alle disse åra. For den fete stramme introen på You Got It fra 1989 røska skikkelig tak, og smakte befriende rebelsk rock`n roll med brede bein og gitarswing. Og det var høyt, jævlig høyt!»