Underskog

Ana Tijoux
En overmodig påstand, kanskje, men Ana Tijoux kan meget vel være det beste som har skjedd hiphopen hittil på 10-tallet. Hun ble født i Peru, vokste opp i Frankrike, og flyttet tilbake til foreldrenes hjemland Chile som 14-åring. Der ble hun raskt en del av den vitale hiphop-scenen i Santiago, og markerte seg med en tospråklig flyt og rytme utenom det vanlige. Hennes organiske tilnærming henter mye inspirasjon fra hiphopens andre gullalder – vi snakker tidlig 1990-tall – men hun er samtidig ytterst kontemporær i tilsnittet.
Tijoux har lenge vært et respektert navn i Latin-Amerika, også som en del av gruppen Makiza og gjennom samarbeid med blant andre Control Machete og Julieta Venegas. Internasjonalt har hun imidlertid vært et undergrunnsfenomen forbeholdt de innvidde få. Den saken er i ferd med å endre seg. I løpet av de siste par årene har Tijoux sluppet to anerkjente mixtapes, blitt nominert til en Grammy for albumet 1977, og spilt for fulle hus i USA. Nå står Norge for tur.

Niña Dioz
Niña Dioz representerer den nye generasjonen latinamerikanske rappere: Unge kvinner som ved hjelp av talent og hardt arbeid markerer seg i en mannsdominert sjanger. 23-åringen fra Monterrey, som egentlig heter Carla Reyna, har ofte blitt sammenlignet med M.I.A. og Lady Sovereign, men har nok minst like mye til felles med OWMF-aktuelle Ana Tijoux. Akkurat som Tijoux, et av hennes store forbilder, nyter Dioz stor respekt for sin kompromissløse tilnærming til hiphop-faget.
Niña Dioz debuterte med Marcapasos i 2007. Blant de sju låtene var «Cuándo, Cuándo», en singel så fengende at den raskt ble plukket opp av meksikansk radio og satt i rotasjon. Siden har det gått slag i slag. I 2008 ble hun invitert til å delta på Nike Sportswears artistprogram i Kina. Året etter konsertdebuterte hun i USA, medvirket på lydsporet til filmsuksessen Rudo y Cursi, og slapp El Mixtape. I fjor kom El Mixtape II – enda kvassere enn forgjengeren og en tydelig indikasjon på at Niña Dioz er på vei opp og fram.